Hjelp Bonnie er lekk!
Bonnie - vår border collie, hadde i grunnen vært litt lekk helt fra vi fikk henne, og oppdretteren tilbød oss en annen hund, men hvem klarer å bytte bort hjertebarnet, på grunn av litt lekkasje.
Det ble alltid litt værre etter løpetiden og noen antibiotikakurer mot urinveisinfeksjon ble det. Ettersom årene gikk ble det stadig værre og det luktet stadig fryktelig urin.
Til slutt sa dyrlegen "Stopp!"; han ville finne ut hva årsaken kunne være. Hun ble røtgenfotografert, og det viste seg da at den ene urinlederen gikk fra nyren til skjeden, og ikke til urinblæren. Det var ikke rart hun alltid hadde vært lekk!
Det ble operasjon, glidelås på magen og lampeskjerm. Hun måtte ut å tisse blodvann mange, mange ganger i døgnet før det igjen ble mer og mer normalt.
Tenk, så var hun tørr!
I forbindelse med at hunden blir syk, vil jeg minne alle hundeeiere på hvor viktig det er at hunden er forsikret, også i tilfelle veterinærutgifter. Denne operasjonen kostet nesten 5.000 kroner. Det er mye penger sammenliknet med en egenandel på 200 kroner. Operasjonen måtte betales, men man får ganske snart igjen differansen.
Husk det!
PS Prisene har nok endret seg siden den gang, men differansen blir ofte den samme.
BRIT
Huff, Bonnie har fått noen kuler!
Bonnie - vår border collie har alltid vært en aktiv hund. Ellevill og litt stresset på agilitybanen, sur når vi trener lydighet, og lykkelig, alvorlig og noe stresset når vi trener på sau.
Plutselig oppdaget jeg en kul på størrelse med en morell. Dyrlegen sa vi fikk se det an. Et halvt år senere var den blitt på størrelse med en fullmoden Victoriaplomme og det var blitt tre til.
Da var det på tide å gjøre noe. Dyrlegen bestemte operasjon.
Bonnie ble barbert 10 x 10 cm på ryggen for å sette epidural. Resultatet var to glidelåser på magen, men kulene var borte. Det store spenningsmomentet var selvfølgelig, "Hvor fort ville det komme nye? - ville det komme nye?" Alle sier at de kommer igjen! "Var det noe jeg kunne gjøre? - eller la være å gjøre?"
Hvis det var kreft, tenkte jeg at det var best å unngå utløsende faktorer som stress, så vi begynte å ta det med ro når det gjaldt gjeterhundtrening og agilitytrening. Om det har noen betydning vet jeg ikke, men jeg synes det er verd å prøve.
Det var kreft!
Igjen vil jeg minne om hvor viktig det er å forsikre hunden, også i tilfelle veterinærutgifter.Ta vare på alle kvitteringer for behandling av hunden. Denne operasjonen kostet nesten 2.000 kroner, og egenandelen var 200 kroner. Differansen får vi tilbake fra forsikringsselskapet. Når vi vet det, er det mye lettere å gå til dyrlegen tidligere, uten å vente for å se om det som feiler hunden går over, mens hunden lider seg gjennom det.
BRIT
Epilepsi
Så opplevde vi det sikkert alle ønsker å få slippe. Min sønn ringte og sa at Sam hadde anfall, kan du hente oss? De var hos meg om natten, så jeg opplevde også noen av anfallene. Det er helt grusomt å oppleve! Derfor har jeg skrevet litt om det, selv om det fortsatt gjør vondt inni meg når jeg gjenopplever det på denne måten!
Håper dere slipper å oppleve dette!
Det over skjedde i januar 2008. Vi snakket med andre hundeeiere og flere hadde opplevd epilepsi. Noen hadde hatt en hund som hadde et anfall fire ganger i året. Noen opplevde anfall en gang og aldri mer. Men flere hadde opplevd at intet nyttet, så hunden ble avlivet.
Tiden gikk etter de første 4 første anfallene med omtrent fire timers mellomrom. Så var det slutt. Og tiden gikk! Sam virket ganske normal. Vi hadde fått vite at hvis det ikke kom nye anfall de neste månedene, ville de begynne å medisinere.
Etter 4 måneder – 17. mai – opplevde vi runde nr 2 og Sam hadde igjen 5 anfall. Denne dagen er det jeg skal fortelle dere om.
17. mai 2008
Anfall nr 1
- Kl 8 – Sam lå under det lille bordet i hjørnet i stuen. Plutselig kom han ut, så og lyttet i været. Så kom anfallet – krampe, hodet og halsen i rettvinkel opp fra kroppen – trodde han hadde slukt tungen (det kan visst ikke hunder som får anfall) – peste veldig etter hvert – jeg tok tak i bakbena og dro ham litt ut fra der han lå, så ikke hodet lå i beknip – flyttet bordet. Rørte ikke Sam ellers - som vi hadde lært. Så ulte han høyt tre ganger. Megan svarte fra kjøkkenet med å bjeffe. Sam ravet ikke rundt som han gjorde sist, men gikk hvileløst omkring fra rom til rom – var stadig innom min hånd for å få klapp – selv om det ikke virket som han visste hvor han var – gikk stadig mot ytterdøren så jeg tok ham ut en tur – i snellebånd. Han skulle ikke noe! Nå kjenner jeg på lukten at han har tisset på seg! Det lukter sterkt. Han slapper av nå. Virket lenge noe forvirret!
Selve anfallet varte denne gangen nesten 30 sekunder.
Da det hele var over etter ca 1 time, satte han seg ved siden av min stol med hodet bakover og så på meg – som vanlig – og skulle klappes.
Siden har han også som vanlig foretrukket å ligge i spisestuen der det ikke er teppe.
Anfall nr 2
– kl 14.15 i buret. Det er ganske uhyggelig å se på! Helt stiv – stønnet – så ut som om han hadde tygget over tungen. Den hang ut. Varte ca 30 sekunder – ulte ikke denne gangen men stønnet. Tisset masse på seg. Etterpå svimet han rundt i alle rom, skled, datt – var helt utenfor – søkte stadig mot en av oss uten å være til stede. Jeg var ute en tur med ham da jeg fikk kontakt – han gjorde ikke noe. Etter ca ¾ time virket han mer til stede.
Anfall nr 3
– kl 19.45 – i hjørnet under det lille bordet i stueen. Alle bena stive rett ut – varte ca ½ minutt – vanskelig å komme ut fra hjørnet. Gikk veldig lenge rundt og rundt. Søkte veldig både til Espen og meg. Espen var ute med ham – han gjorde ikke noe.
Anfall nr 4
– kl 2.45 – 18/5 – Sam flyttet seg fra sengen sin ut på gulvet noen minutter før. Akkurat som forrige anfall – selve anfallet ca ½ minutt – ravet deretter rundt i 10 minutter – Espen ut med ham kl 2.54. Virket relativt klar men peser og svimer litt rundt. Han gjorde ikke noe ute.
Anfall nr 5
– kl 5.31 – som det forrige men varte veldig kort. Var veldig stresset etterpå – stilte seg opp og tisset lenge på gulv og teppe, mens han ravet rundt. Nå bare går og går han rundt , utsø innimellom – stadig innom Espen eller meg for å bli klappet litt – nesten kontakt. La seg ned litt. Var på do og tisset masse den siste turen Espen var ute med ham.
Da jeg hadde valper på den tiden og Espen måtte på jobb, ble vakthavende veterinær på Veterinærhøgskolen og jeg enig om at jeg kunne levere ham etter kl 8 til behandling/overvåking.
Sam var på Veterinærhøgskolen til utredning i forbindelse med de første anfallene, men de fant ikke noe, bortssett fra en flekk som viste seg i hjernen ved CT-scan, men den var borte 2 uker senere. Sam begynte med Fenemal, noe han måtte komme til å fortsette med resten av sitt liv, hvis medisinering fungerte. Vi startet med ½ tablett, som økte til 1 og så 1 ½. Det tok noen uker før han igjen hadde en stø gange og ikke virket dopet lenger.
Det rare var at Sam en lang stund det året virket nesten mer normal enn på lenge, så vi krysset fingre og håpet.
Men nei, nye anfall – 3 runder til. Selv om anfallene ikke var så sterke, så var det helt tydelig da han hadde 5. runde med anfall at medisinen ikke virket.
22. november 2008 måtte Espen ta den tunge avgjørelsen og be veterinæren sette den endelige sprøyten.
En herlig hund som vi fikk lov til å ha i nesten 4 år.
Kunne noe ha vært gjort annerledes?
Slike tanker er ikke til å unngås, men nå er det uansett for sent!
Det som slår meg er at det inni en så flott hund kan skjule seg noe som kan få så store følger.
Hunden lider ikke, står det, men hundeeieren har det verst!
Mon det, om ikke hunden vet når anfallene kommer, og lider!
Godt at de kan få slippe å lide mer!
* * * * *