Border collien

et nasjonalt produkt eller et importert produkt

 

            Alle som er interessert i hunder og hunder i arbeid har sett en border collie i arbeid, i virkeligheten ute på et jorde, eller på TV. Alle er mektig imponert. Det de ser er en person som står stille ved en påle og ute på jordet ser de noe svart hvitt som helt tydelig arbeider helt systematisk. Det de hører er en fløyte som sender forskjellige signaler til hunden, og som de tydelig kan se at hunden arbeider etter.

            "De er visst lette å dressere, border colliene" sier noen.

            Det kan nok se slik ut, men de skulle bare vite alle de timene som ligger bak med trening, for å få hunden slik, og ikke minst etterpå for å holde det ved like. Det som kanskje kommer gratis er hva som ligger latent i hunden, og som ved opplæring kan hentes ut og bearbeides. I hunden er det ikke lite utholdenhet og sterkt ønske om og vilje til å arbeide med sau sammen med en fører som må ligge til grunn. Dette gjelder hunden. Hva med føreren?

            "Det er da ingen sak å bli norgesmester, når man har råd til å importere en fullt ferdig gjeterhund?" har jeg hørt.

            Kanskje er det noe i det, men bare litt. En fullt ferdig border collie er en fantastisk arbeidsmaskin. Man burde faktisk ha førerkort for å skaffe seg en slik maskin. Jeg har sett hvordan en tidligere norgesmester, som ble pensjonert hos en mindre øvet fører, mistet mange av finessene på ganske kort tid. Det er slett ikke alle som egner seg til eller som greier å arbeide med en gjeterhund. Men det kan man jo si om alt arbeid med hund. Noen får det aldri til, mens andre synes å ha det i genene, og da virker det så lett. Får disse hundeførerne en hund med de riktige gjeterhundegenskapene, kan de få maksimalt ut av den, men de får det heller ikke gratis. Det ligger masse arbeid bak en vellykket gjeterhund.

            I flere år var det slett ikke den importerte gjeterhunden som ble norgesmester, men en hund som var blitt til her i Norge, og helt og holdent trent opp her. Det må jeg bare si, at det er virkelig imponerende.

            "Når det går an, hvorfor imporerer vi gjeterhunder da?" kan du spørre.

            Det har tre hovedårsaker. Den ene er å skaffe hunder med gode gjeterhundegenskaper å avle videre på her i Norge. Den andre er å arbeide med border colliens gemytt. Den tredje er hunden som instruktør for en gjeterhundfører som er blitt dyktig i arbeid med gjeterhunder, men som vil komme videre.

            De første border colliene kom til Sydvest-Norge så langt tilbake som 1920-tallet. Fra midten av 1950-tallet arbeidet Ola Ødegaard, Ekeberg i Oslo i flere år med border collien som rase, samtidig med at han utviklet arbeidet med gjeterhundprøver som dengang også omfattet "Finn sau"-momentet som ble beholdt i mange år.        

            På 1960-tallet arbeidet også Svein Rødsrud, Frogner i Sørum med border collien som rase og utvikling av gjeterhundprøver med han hadde lagt inn et lydighetsmoment.

            Det var herfra den kom den første border collien til Jon Sand, Sjåstad i Lier. Det skulle bli han som i mange år kom til å bli den fremste når det gjelder utvikling av både border colliens gemytt og gjeterhundegenskaper. Men også når det gjelder selve arbeidet med gjeterhunden. Han har blant den roen som må til, og han ervervet seg også den kunnskap som skulle til for etterhvert å mestre de beste, fullt ferdige, importerte border colliene som han i mange år har importert til landet vårt. Samtidig var Buskerud saualslag blant de fremste i mange år når det gjelder å utdanne mange, mange av de beste gjeterhundførerne, som selv etterhvert har bidratt med det de har lært som deltakere ved gjeterhundprøver, som instruktører og som dommere.

            Vel så viktig er en annen årsak til import av fullt ferdige gjeterhunder. Gjeterhundførere som er kommet langt med sine hunder, vil etter opplæring med, og arbeid med importerte fullt ferdige gjeterhunder, ha muligheten til å komme videre med egen utvikling i arbeid med gjeterhunden. Dette er mulig med det utdannede gjeterhunden, fordi  hunden kan mer enn føreren. Gjør du som fører noen feil, blir alt galt og du må prøve om igjen og om igjen. Hunden viser vei. Til slutt blir det riktig, og kanskje synes du at det var merkelig at du ikke hadde sett feilene dine før. 

            Da jeg var i England for mange år siden et år og bodde på gård, hadde jeg også anledning til å arbeide med hester. "To noviser (nybegynnere) sammen, blir aldri bra" ble det sagt. Enten må hesten eller rytteren kunne mer enn den andre, for at de skal kunne lære av den som kan mest, og for at de sammen skal kunne utvikle seg til en ekvipasje. Akkurat slik er det med den importerte, fullt ferdige gjeterhunden og dens fører.   

            I løpet av 1990-årene har interessen for border collien som gjeterhund spredt seg videre. Det er ikke bare Vestlandet og Østlandet lenger, men i hele landet drives det med trening av border collien som gjeterhund, og i et norgesmesterskap deltar det gjeterhundførere fra hele landet. 

            Den siste årsaken til import av border collien gjelder border colliens gemytt. Det var det en kjent sak at hvis vi går tilbake til tiden før 1990, var det ofte at border collien var nervøs, aggressig og stresset. Etter at arbeid med border collien for alvor fikk en oppsving utover 1990-tallet, og kanskje allerede tiden litt før, arbeidet man helt bevisst på å avle frem gjeterhunder som ikke bare var gode gjetere, men også hadde et godt gemytt. Slik er det stort sett med border collien i dag.

            Dette har også gjort at border collien er langt mer anvendelig enn før. Hvis den ikke passer til gjeterhund, er det i dag mange andre hundeaktiviteter den egner seg til. Den er en utrolig aktiv hunderase. Den elsker å arbeide og enten det er brukshundarbeid, lydighets- eller agilitykonkurranser, er dette nettopp noe border collien passer til. I tillegg er det enkelte border collier som slett ikke ønsker å drive med noe av dette, men blir kjempegode familiehunder, bare de får en skikkelig oppdragelse, og at noen setter grenser for dem, men de må få anledning til å utfolde seg.

            Mange er blitt bekymret over border colliens popularitet. Det har til og med vært forsøkt å få en lov som bestemmer at valper født av foreldre som ikke har godkjent gjeterhundprøve ikke kan registreres i Norsk Kennel Klub. Norsk Sau og Geitalslag som er border colliens taleorgan ønsker at border collien fortsatt først og fremst skal avles på gjeterhundegenskapene. Kanskje burde dette ønsket respekteres. Det er ikke alle border collier som egner seg som gjeterhunder, og det er bra de kan brukes til andre aktiviteter, men kanskje vi skulle la gjeterhundfolket bestemme hvilke hunder det bør avles på for å bevare de egenskapene som er nødvendige for gjeterhunden.

            Jeg bare spør! 

 

                                                                                                BRIT

           

KAMBENPRØVENE

17. og 18. august 2002

av

Brit Høilund Amundsen

 

            Endelig var jeg på Kamben igjen etter flere års fravær. Hva er det med Kamben, tro? Bølgete, grønne jorder. Lier der trærne krabber oppover så langt de orker. Så er det snaufjell. Langt borte er det høye fjell. Man får litt følelsen av å være på toppen av verden.

            Men, er det bare naturen? Nei, selvfølgelig ikke! Her er det barkete sauebønder - kvinner og menn - med sine border collier. 

            Kambenprøvene har i tillegg til å være et begrep i seg selv gjennom mer enn 20 år, historisk sett hele tiden kunnet følge med på og demonstrere utviklingen når det gjelder bruk av gjeterhund på et høyt nivå i Norge. Det er utrolig hva de greier i dag disse hundene og deres førere. Det har vært en rivende utvikling av gjeterhundprøvene. Fra å sende hundene ut 100 - 150 meter for å hente en liten flokk med sauer, komme med dem til fører gjennom en grind, drive dem fra gjennom en grind, for deretter å drive dem etter fører  gjennom en tredje grind og sammen få sauene inn i kve. Kravene har utviklet seg, momentene har utviklet seg, avstandene har utviklet seg, og det brukes i tillegg meget lettbente sauer i dag.

 

Lørdag

            Været var flott, men det var hett. Heldigvis ble det litt vind utover dagen. Banen var lang og vid. Det var henting på ca 300 meter. Sauen var lettbent. Det var stor variasjon fra flokk til flokk. Sauen var veldig var på hunder som kom for nær, og hunder som beveget seg for raskt. Det var flokker på fire og fire. To søyer og to lam. Ikke alltid søyenes lam, så noen fikk problemer med søyer eller lam som prøvde stikke av for å finne tilbake til sine og noen breket fælt.

            Jeg repeterer kort: Hund og fører stiller seg opp ved en påle. Ca 300 meter borte blir det satt ut fire sauer - to søyer og to lam ved en påle nr. 2. Fører kan velge å sende hunden ut til høyre eller venstre. Den skal løpe i en pen, akkurat passe bue og ende opp på bortsiden av sauene i rett linje fra føreren ca 300 meter borte. Hunden skal rolig få sauene i bevegelse. Her på Kamben kan ikke fører se hunden når den får igang sauene, men først når driving mot fører begynner. Inndriving skal foregå i en så rett linje som mulig mot fører gjennom en grind nr. 1, drive dem rundt fører og i fra i mot grind nr. 2, gjennom grind nr. 2, tvers over banen i en så rett linje som mulig, gjennom grind. nr. 3. Når sau og hund er klar av grind nr. 3 kan fører gå til kvea, åpne grinden og være klar til ved hundens hjelp å få sauene inn i kve. Noen ganske få hadde problem med kvea. De som hadde hatt problemer underveis, fikk ofte problemer her også. Fra hunden sendes ut til sauene er i kve kan det gå maks 8 minutter. Det blir varslet når det er 1 minutt igjen.

            Det var 85 påmeldte, og 75 som kunne starte.

 

Finale med dobbel henting og skilling

            Som en overraskelse ble det bestemt at de fem beste etter innledende prøve, skulle være med i en finale. Den som var på femteplass startet da først, så det ble ganske spennende.

            Hund og fører skulle igjen stille seg opp ved en påle. Mellom 300 og 400 meter borte ble det nå satt ut fem sauer ytterst i venstre armen på en Y. Hunden måtte da sendes ut til venstre for å hente flokken, drive dem på skrå inn mot midtlinjen, gjennom grind nr. 1 og parkere de fem sauene litt opp mot fører. Deretter måtte hunden sendes ut til høyre for å hente ytterligere fem sauer som var satt ut ytterst i høyre armen på en Y. De skulle også drives på skrå mot midtlinjen, gjennom grind nr 1 til den første flokken. Hele flokken nå på 10 sauer ble drevet mot fører, rundt fører, deretter denne gang mot venstre i fra fører mot og gjennom grind nr. 2, tvers og banen, gjennom grind nr. 3, opp mot et avmerket felt ved fører. Der skulle fører og hund dele flokken i to, og holde på den ene flokken, mens den andre flokken ble hentet ut av banen. Deretter skulle hunden holde de fem sauene til fører var ved kvea, og ga ordre om at hunden skulle komme med sauene, og sammen fikk de sauene inn i kve.

 

            Stillingen før finalen var:1. Meg - Sander Hindenes 95 p, 2. Moel Nap - Torbjørn Jaran Knive 93 p, 3. Slip -  Jon Sand 92 p, 4. Beth - Paul Edvin Frigstad 91 p, 5. Ruff jr - Torfinn Sivertsen 90 p.

            Det ble spennende og kampen kom til først og fremst å stå mellom Meg, Moel Nap og Slip. Meg hadde best utgang, Slip hadde best løysing og inndriving til fører, Slip og Moel Nap hadde samme poeng for kryssdriving 1 poeng foran Meg, Slip var suverent best i deling, så Meg og Moel Nap. Inn i kve var Meg og Moel Nap best, men vinner lørdag ble Jon Sand og Slip med tilsammen 237 poeng foran Torbjørn Jaran Knive og Moel Nap med 235 poeng og nummer tre ble Sander Hindenes og Meg med 230 poeng. På fjerde plass kom Beth og Paul Edvin Frigstad med 229 poeng og femte plass Ruff jr og Kjetil Vasstveit med 218 poeng. 

 

Søndag

            Banen var omtrent den samme som dagen før, men det var større avstand mellom grind nr. 2 og 3, og avstanden fra fører og til grind nr. 2 og til kve, så det ble adskillig lengre kryssdriving. Været var som dagen før, men vinden og vindretningen ble slik at ved driving i fra fører mot grind nr. 2 ble en problemstrekning for mange. Det var tydelig at det kuperte terrenget og vinden forvrengte lyden fra stemmer og fløyter, så flere opplevde at hunden ikke hørte de kommandoene og fikk problemer.

 

De ti beste søndag ble: 1. Pia - Torkjel Solbakken 94 p, 2.The Boss -  Kristian Kleppe 92 p, 3. Star - Liv Odny Hindenes 91 p, 4. Moss - Jon Sand 90 p, 5. Slip - Jon Sand 89 p, 6. Lyn - Torbjørn Jaran Knive 89 p,

7. Hera - Stein Svedal 89 p, 8. Ted - Stein Dalland 88 p, 9. Rex - Kjetil Vasstveit 87 p, 10. Emanuel Desperado - Torfinn Sivertsen 87 p.

 

            Torfinn Sivertsen og Rex fikk dommerens ekstrapremie. Jon Sand og Slip fikk første napp i Kambenprøveskjoldet som skal henge på Kamben til noen vinner det til odel og eie.

            Det var flotte glasspremier og fôrpremier. Ekstrapremiene - to speil med et felt over med border collie motiv - og skjoldet med border collie motiv var malt av Torunn Sand.

            Nok en vellykket helg på Kamben. I tillegg til flott avviklet arrangement, fikk vi mye deilig mat, og det var hyggelig samvær med musikk og dans om kvelden.

 

*  *  *  *  *

                  

 

Et første møte med Lofoten, sauer, hunder og natur

ved

Brit Høilund Amundsen

 

         I "Sau og geit" leste jeg at Nord-Norge Cup og Nordnorsk Mesterskap 2002 i bruk av gjeterhund skulle foregå i Uttakleiv i Lofoten. Jeg hadde aldri vært i Lofoten, og bestemte meg for at "Nå skal jeg til Lofoten!"

         Jeg kontaktet Lofoten gjeterhundlag og ble til min overraskelse møtt på flyplassen i Leknes og eskortert til hotellet.

         Lørdag var ikke været så verst, så jeg fikk et godt inntrykk av den spesielle naturen i Lofoten. Uttakleiv er ca 8 km å kjøre nordvest for Leknes. Veien dit gikk med det takkete Lofotenfjellene omkring, så forsvant veien inn i en tunnell og på den andre siden åpnet landskapet seg mot havet, med gårder, jorder, sauer og kyr innenfor.

         Det var påmeldt 23 ekvipasjer, og 20 som startet. De fleste hundene var flotte, litt store border collier med god pels. Men det var også påmeldt en australsk kelpie, som viste seg å være meget god.

         Lofoten er et viktig saueområde. Lofotenlammet er kjent viden om.

         De fleste som driver med sau i Lofoten er, som så mange andre steder, avhengig av inntekt ved siden av, men mange er det som bruker mye av sin fritid til trening av sine gjeterhunder.

         Spesielt lørdag var det helt tydelig å se at det her var en konkurranse mellom brukshunder, dvs. hunder som daglig er i bruk. Disse prøvene ble avholdt mot slutten av sauesankingen i de tre nordlige fylkene, så det var hunder i god form, både psykisk og fysisk.

De fleste kom inn på banen, tok et overblikk, og de fleste så sauen som var satt ut ca 290 meter ut mot havet. 

         Det var flott, hundevant sau, som tydelig var vant til grei behandling av hund. Som tittelen til artikkelen sier, var det selvstendig ansvarsbevisst sau, som nok delvis visste hva som var forventet av dem, men viste med hele seg et stort "Fy!" til den hunden som kom for nær, var for brå eller presset dem.

         Det er utrolig viktig at hundene er lydige og lar fører vurdere og bestemme hvordan de skal arbeide sammen under slike prøver. Ute i skog og mark på sauesanking er man på en helt annen måte avhengig av at hunden er lydig, men også at den kan arbeide selvstendig og ta riktige avgjørelser når ikke fører kan hjelpe til.

         Det er utrolig spennende både å bli kjent med sauens kroppsspråk overfor og i kontakt med hund i tillegg til hundens kroppsspråk både i forhold til fører og til sau.

         Mange ganger når vi står ringside og følger med på det som foregår ute på banen - fører/hund/sau - kan det se ut som om hunden ikke adlyder, men vi må huske på at hunden er der ute, kan innrette seg, plassere seg mer nøyaktig enn hva føreren kan vurdere, pga bølgete og bakkete landskap. Hunden balanserer sauen ved å plassere seg akkurat der det er hensiktsmessig for at flokken skal holde seg samlet og bevege seg i så rett linje som mulig i forhold til målet, som kan være der fører står, eller en grind. Hunden bruker kroppen, huker seg sammen foran, halen er ned, og den bruker et stivt, sterkt blikk som fikserer sauene til en viss grad. Noen ganger kan hunden ha "et så sterkt øye"at alt låser seg og søye og hund blir stående og stirre stivt på hverandre. Da hjelper det hvis fører får lagt ned hunden, eller får hunden til å flytte seg litt, for så å holde seg i ro så søya snur seg og sauene kommer i sig igjen.

         Utpå dagen ble sauene sultne og ville heller spise enn flytte seg for hunden, og hundene har under ingen omstendighet lov til "å gå i", det vil si angripe sauene for å få fart på dem. 

         Under prøvene her skjedde enkelte overraskende ting. Man skulle tro at alle hundene kunne se sauene som var satt ut. Allikevel var det noen som hadde en flott utgang i bue til høyre eller venstre, men stanset og ble stående og se forvirret rundt seg, og hadde tydeligvis ikke sett sauene allikevel, men når de ble sendt ut igjen gikk det bra videre.

         En gang var det en hund som kom ut på banen med fører, stanset, tok det store overblikket. Det lyste av hunden at den tenkte:"Jaha! Hva er det her for meg! Aha! Kyrne der borte, ja! Greit!" Den la seg ned, pekte tydelig mot kyrne. Den ble sendt ut til motsatt side, men krysset banen og ville fortsatt hente kyrne.

         Noen hunder gikk ut i så stor bue ut at de kom forbi kammen mot havet, og forsvant ut av syne for oss. Der bak fikk de vel teften av de sauene som skulle settes ut, og hadde passert den riktige flokken.

         Det var to prøver lørdag og en prøve søndag med finale. Enormt mye bra å se. Helt klart eksempler på arbeidshunder av klasse, og de som vant hadde alle det lille ekstra som må til for å gjennomføre en så vanskelig prøve med utgang og løysing på nesten 300 meter, inndriving, kryssdriving og inn i kve.

         Jeg benyttet en del av oppholdet i Lofoten til bilturer på kryss og tvers, og måtte stanse et par steder og filme sau langt, langt oppe i stupbratte lier. Da skjønte jeg for alvor hvorfor vi spesieltrener disse gjeterhundene som vi gjør. Her kan det bli et spørsmål om liv og død både for sau og hund, når sau skal hentes ned fra farlige steder i fjellet, hvis hund og fører ikke er "på talefot", med andre ord hvis hunden ikke til enhver tid gjør det den får beskjed om, samtidig som den selvstendig kan vurdere situasjonen når den selv må ta avgjørelser, og vurdere både egen sikkerhet, sau og landskap.

         De har ikke kommet fullt så langt her i Lofotensom enkelte andre steder, men holder seg foreløpig til klasse 1 og 2, men de kommer nok snart etter med klasse 3 med dobbel henting og deling av flokk.

         For en utvikling det har vært de siste 10-15 årene på gjeterhundfronten. Spennende å få anledning til å følge med. Man kan ikke la være å bli imponert over dette samarbeidet mellom menneske og hund.

         Lofoten Gjeterhundlag ble startet i 2002, og allikevel hadde de i år ansvaret for å arrangere Nord-Norge Cup og Nordnorsk mesterskap 2002 i bruk av gjeterhund. Et flott arrangement, flotte hunder, hyggelig fest lørdag kveld, masse hyggelige mennesker og flott natur.

         Til tross for at været slett ikke var på topp, ble det en spesiell, eventyrlig helg i Lofoten.

         Tusen takk for meg!