Jeg tigger da ikke, jeg!

 

            Jeg må nok innrømme at jeg skjemte bort Bonnie da hun ble eldre, noe som selvfølgelig førte til tigging, men når jeg tenker tilbake, så har hun alltid gjort det mer eller mindre, men tidligere var det lettere å avlede henne. En eplebit, en appelsinbit, en bananbit, men så var det nok.

            Hjemme kunne man alltids ha kontroll med tigging og lykkes i å avlede, men hvis man var borte, og hunden var med, var det ikke alltid så lett. Jeg husker med hunder jeg har hatt før, hvilke kløppere de ble til å lure meg. Jeg trodde at hunden lå og sov under bordet, men la merke til at min bestemor stadig hadde hånden i fanget, og da jeg tittet etter stakk det en snute opp og tok imot alt som kom snutens vei. Det skulle ikke mer enn et kremt til for at hunden skjønte at den var oppdaget.

            Det er rart det der at mange tror at de må gi andres hunder noe. Det er greit at hundeeiere bruker godbiter som belønning til egen hund, ute på tur, på dressurkurs eller lydighetstrening, men hvorfor må man gi andres hunder godbit? Jeg kommer aldri til å forstå det der! Andres hunder blir dermed opplært, veldig raskt, til at det kan være noe i menneskenes lommer, uansett om en person har hund eller ikke. Bare de stikker hånden i lommen for å hente for eksempel et lommetørkle, er hunden der, og det er ikke alltid så populært.

            Som jeg har nevnt før, er det trist når noen begynner å gi andres hunder godteri. Da er det ikke lenger nok for hunden å få hilse på og bli klappet. Hunden krever å få noe godt av dem. Personlig synes jeg det er mye hyggeligere å se en hund hilse på noen fordi den kjenner igjen, og at den tydelig setter pris på å få hilse på og bli klappet, og ikke heseblesende venter på noe godt.

            Noe som er interessant er at dette med alltid å ha en godbit eller kjeksbit klar, kan brukes i oppdragelsen av hunden når det gjelder å klargjøre rangordningen i flokken. Det anbefales av noen hundeeksperter å ha en kjeksbit, eller like mange biter som det er menneskeflokk-medlemmer, liggende ved siden av hundens matskål mens maten ligger i bløt. Når maten er klar, mens hunden ser på, spiser menneskene i flokken hver sin kjeksbit først. Ikke glem barna i flokken! Deretter får hunden servert sin mat. Dette burde for hunden være helt i orden, for dette er noe av det den har i arv fra sine ulve- eller villhundforfedre. De som er høyere på rangstigen skal spise først, i dette tilfellet menneskene, deretter hunden.

            Når Bonnie og jeg besøkte min mor, var det i alle år en del av et rituale at hun fikk tre mariekjeks, ikke mer. Som dere kan se av bildet, er det sikkert ikke lett å se forskjell på en flat kake og en mariekjeks. Dessuten er vi i dette tilfellet på vår hytte, og her må det da være lov å tigge, når menneskene drikker kaffe med noe til.

            "Visse rettigheter må man da ha! Man må i hvertfall få lov til å prøve seg!"

 

                                                                                 BRIT

           

Er du lei deg, du da?

              Hvordan kan hunden vite at det mennesket som sitter der alene og ser utover er lei seg. Henne må jeg hilse på? Eller hvordan vet hunden at det mennesket der er en trussel? Pass på!

            Mange som har hund har vel opplevd, å få en bestemt snute stikkende opp under armen, hvis du er lei deg, og synes alt går deg imot, og når du ser ned møter du to triste, mørke øyne som både sier at de forstår deg, men som samtidig gjerne vil forsikre det om at "Du har jo meg!". Hunden holder seg i nærheten av deg, blir klappet og klappet.

            Andre ganger oppdager du at hunden med en gang merker hvis du er ergelig på den for noe eller du er i dårlig humør. Da holder den seg langt unna, og ligger helt stille et eller annet sted. Får du øyekontakt møter du to mørke, bebreidende blikk. "Fortjener jeg dette, da?"

            Jeg husker en gang jeg gikk en runde på Ekeberg. På et utkikkssted satt en ung dame alene på en sten og så utover byen. Bonnie som egentlig var opptatt, stanset, så på henne og måtte bort for å se om det var noe galt. Så fortsatte hun med det hun hadde holdt på med før og vi gikk videre. Det samme hendte ved Sognsvann en gang.

            Kanskje blir hunder så gode psykologer fordi de hele tiden studerer oss, og fordi deres høyeste ønske er at vi skal være fornøyd med dem. Dermed blir de veldig flinke til å tolke kroppsspråk ikke bare når det gjelder andre hunder, men også når det gjelder oss mennesker.

            En annen gang på en av de vanlige kveldsturene, kom det en mann ut av en dør og kom til å gå bak oss et langt stykke. Bonnie var et av de mest vennligsinnede vesener jeg vet, men plutselig laget hun en rar ulende lyd bak meg, og gikk med lavt hode og hale og i slangelinje mellom mannen og meg mens hun kom med denne rare lyden. Så forsvant mannen inn i en telefonkiosk. For meg virket alt helt harmløst og vanlig, men hvorfor reagerte hun som hun gjorde. Hadde han drukket, så det luktet av ham? Prøvde han å ta etter henne? Jeg vet ikke?

            Merkelig er det og interessant!

                                                                                BRIT

En hund ti skjærer og to epler

 

            Dette er en opplevelse av en hunds møte med en helt annen dyreart – fugler. Det var en av de mange lufteturene en morgenstund. Vi går ofte gjennom en hage med flere epletrær, og dette skjedde i høst, og det var ikke så mange epler igjen på trærne. Det første Bonnie alltid gjør når vi kommer til denne hagen om høsten er å se om det er noen epler som har falt ned. De er morsomme å leke med, og et eple før frokost er ikke å forakte. Det var et eple, men ikke bare det. Først landet en skjære. De er så fasinerende og vakre skjærene med den blåskimrende, svarte fargen med det kritthvite og det kraftige svarte nebbet og de sinte øynene. I en slik sammenheng får man plutselig sett dem på nært hold. Altså først en, så to, så tre og så videre helt til det var ti skinnende blåskimrende svarte og hvite skjærer rundt Bonnie. Det var ingen lyder bortsett fra flaksende vinger, og har man sett Alfred Hitchcocks "Fuglene" vekker denne episoden visse assosiasjoner.

            Det var ikke noe forsøk på å angripe Bonnie, og Bonnie tok det hele med ro, og vi fortsatte turen, og alle skjærene forflyttet seg ettersom vi gikk videre, og de så oss vel ut av hagen, sikkert spesielt hunden, før de sikkert igjen kastet seg over eplet.

            Eplene ville de ha for seg selv.

            En merkelig opplevelse en tidlig morgenstund i en hage i byen!

 

                                                                             BRIT

Er det kommet noe mail, tro!

 

Det var Drift denne gang som var med Bonnie på en av lufteturene. Det var familens andre border collie.

            Om vinteren kan selv vi se om det er kommet noe "mail", men hele året skjønner vi at det er noe hundene leser og er opptatt av som vi ikke kan se, utover en og annen lorteklatt som noen ikke har tatt opp etter sin hund.

            Enten det var Bonnie eller Drift som var med på lufteturene, var det tydeligvis viktig å finne ut om noen hadde vært der siden sist, over alt. Og det måtte overtisses. "Nå er det jeg som har vært her sist, nemlig!"

            Spesielt hvis vi hadde vært på hytta noen dager og kom tilbake til byen var det ekstra viktig å sjekke nøye, og lese alle beskjedene. "Oj, oj! Her er løpetid på gang. Så spennende! Dette må følges opp!" Måtte leses nøye og overtisses.

            Det er også så morsomt å følge med på ansiktsuttrykkene. Når hundene er med på slike spesielt spennende runder, er det tydelig at de koser seg og smiler. Halen henger rolig og ørene ligger bakover. Her må man konsentrere seg!

            Kommer det en annen hund for å hilse og leser den samme mailen, må også den overtisse, og hvis vi ikke har kommet oss videre må det overtisses igjen.

            Mange ganger blir jeg forundret over hvor menneskelige hundene kan bli, og det er tydelig at de forstår oss og leser oss mye mer enn vi er klar over, men allikevel er de først og fremst hunder og denne hundedataverdenen er merkelig!

                                                                                BRIT