Farvel Fluffy, takk for mange flotte år
Det å ha hund blir for mange en livsstil. Uansett om hunden bare er en familiehund, en turkamerat, eller hund og fører driver aktivt med en eller annen hundesport, blir hunden hos de fleste en del av familien. Noen får til og med sitte til bords ved enkelte anledninger, og noen deler seng med en eller annen i familien.
Alle vi som har hund vet at en dag vil det ta slutt. Hunder lever ikke så lenge, selv om ti-femten år slett ikke er så kort del av vårt liv. Men når er tiden inne? Når er det på tide å la hunden slippe? Skal den få leve til den dør av seg selv? Mrs. Holloway der jeg var i England sa at "Når hunden slutter å leve fysisk, bør den avlives!" Men når der det?
På en av de mange lufteturer gikk jeg forbi Veterinærhøgskolen her i Oslo og hørte en hund som hylte så sårt. Jeg gikk for å se. Det var to gamle menn som kom ut av en bil med en buhundlignende hund. De orket ikke å bære den, så den måtte dras bortover og for hvert skritt hylte den. Den var ikke noen vakker hund lenger heller. Uflidd, rufsete, tykk og veldig gammel. Og hadde det usigelig vondt.
Skal vi la det gå så langt? Jeg er sikker på at den logret når man kom hjem til den. Den var sikkert glad når den fikk mat og når den ble klappet. Men hvor lenge var det siden den hadde "sluttet å leve fysisk" og gått over til å være kosedyret som man ikke kunne være uten.
Eller den shaeferen jeg så på turer i vårt område. Ryggen var så svai at buken nesten nådde bakken. Jeg fikk vondt helt inn i sjelen hver gang jeg så den. Jeg tror ikke det var noen gammel hund, men er det riktig? "Den hadde det kanskje ikke noe vondt!" vil noen si. Vet vi det jo ikke sikkert! Trives en hund når den er vanskapt. Beholder vi den for hundens skyld eller fordi vi ikke orker å gjøre noe med det. Hadde det ikke vært bedre for hunden å få slippe? Hadde det ikke vært bedre for oss å skaffe oss en ny hund?
Alle gruer vi oss for den dagen vi må ta avgjørelsen. Reduseringen hos hunden skjer ofte så gradvis at vi merker det ikke så lett, men noe som kanskje er enda viktigere, er at vi også venner oss til det gradvis, og vi legger mer merke til de gode dagene enn de dårlige. Kanskje nekter vi å se!
Noen naboer av oss da jeg var barn hadde en foxterrier. Han hylte når den hørte meg utenfor. Han var så ellevill og lykkelig når jeg kom, enda han var nærmere tyve år, nesten hårløs, nesten helt blind og han tisset inne, men han var så glad når jeg kom. Skulle han ha vært avlivet?
Vi vet at det er mange hunder i dag som blir røntget og eier får beskjed om at hunden har HD i mindre eller sterkere grad. Noen benytter seg sikkert av den muligheten de har til å få skaffe seg ny hund, enten gjennom avtale med oppdretter eller ved bruk av forsikringen. Men mange er det nok som ikke greier å kvitte seg med hunden, etter å ha hatt den allerede i over ett år, og velger å beholde den for, da er den allerede blitt et familiemedlem. Vi blir så utrolig glad i disse dyrene, og vi vet at i mange tilfelle kan det ta lang tid før HDen blir en plage for hunden. Derfor velger vi å ta sjansen. Jeg har sett flere eksempler der hunden fungerer helt som den skal i mange, mange år, men det er selvfølgelig enkelte forholdsregler man må tan når det gjelder trening og mosjonering.
Jeg har hatt sølvgrå mellompuddel to ganger; Fluffy I og Fluffy II. Den første het forresten Kirlys Silver Fluffy, og var med på alt, til og med på hesteryggen var hun med og sto på fanget mitt og duvet med i trav og gallopp. Men det ble den andre som var vakrest og som jeg kom til å stille ut én gang. Da Fluffy I ble åtte-ni år begynte hun å se dårlig, pelsen ble dårlig, og mine foreldre valgte å avlive henne før jeg kom tilbake fra England, der jeg et helt år hadde hatt tre friske hunder rundt meg. De valgte da å avlive henne for de orket ikke tanken på at jeg skulle se min Fluffy så redusert.
Mens jeg var i England opplevde jeg forresten også noe som hører hjemme her. Beaglen, Bugles, var blitt overkjørt og kom seg hjem slepende på bakparten. Skulle hun avlives? Jeg tror ikke engang det var snakk om det. Det så ikke pent ut. Den vakre, lille hunden, som alltid var så glad. Som var med når vi var på rideturer, og vi hørte henne over hele det engelske landskapet når hun hadde fått teften av en hare og mange kjenner vel den lyden som ljomer gjennom landskapet når en beagle har fått los. Plutselig var det så stille. Noen uker senere hadde en biff forsvunnet fra spiskammeret, Bugles var synderen. Hun ble tilgitt for nå slepte hun ikke lenger bakparten etter seg. Utrolig at hun ble bra enda så ille det så ut! Tenk om hun var blitt avlivet! Det er sannelig ikke lett å vite når!
Fluffy II ble også åtte-ni år. Hun var allerede begynt å virke gammel, men det verste var at hun så så dårlig. Igjen hadde reduseringen gått så gradvis. Men en dag jeg skulle ut å gå kveldstur med henne, sto jeg i døren og ropte på henne. Da hoppet hun opp i sofaen og gikk i gal retning, bort fra meg og rett i veggen. Da skjønte vi at hun ikke så lenger i det hele tatt, og vi hadde ikke lenger noe valg.
Men uhu så tomt og trist det er når hunden er borte! Så trist det er å se den tomme hundesengen! Så trist det er med matskålen, leker, halsbånd og rem! Hvor er den lille snuten, som ber om litt kos! For et savn det er ikke å ha en kamerat å gå alle de obligatoriske lufteturene med! Jeg tror noe av det tristeste jeg opplever er den tomheten når et kjæledyr er blitt borte.
Det er nesten som å miste et familiemedlem!
BRIT
Tenk, så var tiden inne!
"Når er tiden inne, spurte jeg for noen måneder siden?"
I april nå i år 2001 ringte min sønn og sa at nå måtte vi vurdere å ta Drift, familiens border collie nummer to, i løpet av en to ukers tid for han virket så tuslete.
"Jeg henter ham med en gang", sa jeg, og Drift flyttet inn hos Bonnie og meg. Med godt fôr for eldre herrer, Rimadyl for noe nedsatt førlighet i bakbena, kom han seg utrolig fort. Han la seg ut, fikk tettere pels, men uten Rimadyl hadde han problemer med å legge seg og reise seg.
Det virket som livet kunne gå videre. Han fikk en flott vår og sommer. Jeg filmet ham liggende midt i et hav av hvitveis, og fortsatt ser jeg ham for meg der. Vi var masse på hytta. Han fikk flytte litt sau i sommer, og han fikk bade og svømme masse.
Plutselig i begynnelsen av august fikk vi mistanke om at det ikke var øyekatarr han hadde da det ene øyet begynte å renne og virket litt hovent. Det var tette tårekanaler, men da de tok røntgen viste det seg at han hadde fått en tumor bak det øyet, og at kreften allerede hadde begynt å spise av selve benvevet. Huff! Tenk, at ting kan skje så fort. 1 til 2 uker fikk han, maks 1 måned, med utsikter til en virkelig syk hund med blødninger fra nesen.
"Mamma, vi kan ikke det. Tiden er inne nå! Jeg kommer med en gang!" Vi tok med Drift bort på fotballbanen til Veterinærhøgskolen, fant en hanske og Drift lekte og koste seg. Han spratt rundt omkring og kastet hansken rundt seg. Han virket jo helt normal, og det var merkelig at det inni ham var noe snikende som ville ha tatt ham i løpet av en måned. Det var med tunge hjerter vi gikk tilbake til Veterinærhøgskolen og dyrlegen Ellen Bjerkås. Vi fikk et lite rom, Drift fikk en likegladsprøyte og sovnet, og så fikk han den endelige sprøyten og det var over. Øynene var helt tomme; han hadde forlatt oss.
Huff! Så trist det var å gå derfra. Det var en stor sorg. Vi gråt og gråt. Et familiemedlem var borte. Allikevel følte vi midt i sorgen at vi hadde valgt riktig. Noe annet som var merkelig var at Bonnie som vi trodde vi måtte ta avskjed med et år tidligere, men kom seg igjen da, blomstret ytterligere opp nå. Var det fordi hun var blitt alene igjen, tro? Eller er det som noen sier at hunder lukter kreft, og at det var en lettelse at lukten var borte?
2 uker senere fikk vi bekjed om at urnen var kommet, og vi dro ut på hytta, gravde den ned og plasserte en erika og et lys over. Dette føltes også så riktig. Vi kommer nok aldri til å glemme Drift. Det var en usedvanlig flott og positiv hund, som elsket å være med på alt: På turer med og uten hest, hoppe over hindre på ridebane eller agilitybane, leke med fotball med Bonnie. Alltid klar til å være med!
Takk Drift!
BRIT
Takk, Bonnie!
"Hva skal du bruke hunden til?", spurte Janna Oulie, da jeg ønsket å kjøpe valp for snart 14 år siden. "Jeg skal ha en familiehund", sa jeg.
Men slik ble det ikke. Da hadde jeg vel kanskje ikke fått kjøpe en border collie hos henne.
Det ble lydighetstrening, agilitytrening og for ikke å snakke om gjeterhundtrening. Det ble en helt ny verden som åpnet seg, en helt ny livsstil. På mange måter en livsstil som gjorde at man ble så bundet av hunden fordi livet etter det på mange måter ble på hundens premisser. Det var ikke så viktig med teater, kino, møte venner lenger. Det viktige var at bortsett fra arbeidstiden når hunden måtte være alene hjemme, ble det minimalt at den måtte være alene ellers, enten vi foretok oss noe eller var hjemme eller på hytta. Det morsomste var å gjøre ting med hunden.
Bonnie ble enormt flink til å lese meg, og visste om jeg skulle på arbeid og hun skulle være hjemme, eller om hun skulle være med. Hun var alltid klar til å være med på noe, selv om det betydde at hun ble liggende i bilen, mens jeg for eksempel hadde dressurkurs. Det var ofte når mandagen kom etter en helg, at jeg kunne se at det var deilig å skulle få sove ut, for å være klar nå jeg kom hjem fra jobb. Hun kunne klokken, så jeg viste at hun begynte å vente meg hjem ved halvfire-firetiden. Det var ikke ofte jeg kom hjem senere enn det. Allikevel virket det ikke som det hastet med å komme ut når jeg kom hjem, men deilig at jeg var der.
Daglige turer - korte
Det ble det flest av. Enten gikk vi til venstre eller vi gikk til høyre rundt ett eller to kvartaler med forhager. Disse turene var på hennes premisser. Hun skulle på do, og fikk god tid til å lese alle meldinger fra andre hunder på runden. Møtte vi en hund, var det alltid spennende å flørte litt, men så var det nok.
Daglige turer - lengre
Det var ofte i helgene og noen ganger i uken. I Stensparken var vi ofte på lørdagene om morgenen. Der var det alltid mange faste, trygge hunder som ble luftet omtrent mellom klokken åtte og ni. Bonnie var alltid en vennlig sjel, men likte å oppdra valper og yngre hunder. Faktisk opplevde jeg at helt ned til tre ukers aldersforskjell var nok til ikke å finne seg til å bli pillet på nesen. Aldri aggressiv, men et tydelig kroppsspråk med hevet hale, stiv kropp, ørene bakover og hvis nødvendig løfte på leppene og gi litt lyd for å fortelle hva hun forventet. Mer var sjelden nødvendig. Det var fasinerende å se hvor godt de fleste andre hundene forsto henne.
På St. Hanshaugen var det alltid litt ekstra spesielt å gå, for der skulle det hoppes over huskene i huskestativet, trene litt lydighet, hoppe over bekken og over gjerdet, i tillegg til selvfølgelig å hilse på og flørte litt med hunder hun møtte. Hjemover skulle hun gå i bånd.
Turer i naturen
Spesielt da Bonnie var ung, var det viktig å få utfolde seg, og vi var nok minst to-tre ganger i skogen hver uke i tillegg til i helgen. Å, som hun løp ut til venstre eller høyre langs smale stier, hoppet og spratt over lyngen. Noen ganger ble hun borte over en kolle. Hvis hun hørte noen fugler som pep i et tre, gjødde hun for å fortelle at her er det noe. Da måtte jeg svare ved å hoie, for at hun skulle fortsette på runden sin. Alltid ut til siden i en bue og tilbake til meg, på tvers av skogsveien, og så ut igjen. Var det sauer hun så etter, tro, eller ren livsglede?
Stadig kom hun bort til meg for å bli klappet og det virket som om hun skulle fortelle meg hvor fantastisk hun hadde det, og hun smilte fra øre til øre.
Uansett om vi var ved Sognsvann, i Maridalen, på Bygdøy eller Ekeberg, eller om vi var på hytta. Hun løp og løp, hoppet og spratt. Etter at hun hadde fylt syv-åtte år, avtok det litt, men hun fortsatte å komme bortom for å fortelle hvor flott det var når vi gikk i naturen.
Så lenge min yngste sønn bodde hjemme, var han ofte med på tur i skogen, da gjemte han seg så Bonnie måtte lete. Dette var også kjempe gøy.
Andre hunder
Helt fra hun var bitte liten, viste hun tydelig at hun visste når andre hunder var eldre enn henne, og innordnet seg etter det, og etter at hun ble eldre var det tydelig at hun også innordnet seg yngre hunder. Merkelig! Hun var helt utrolig til å lese kroppsspråk, også hos mennesker.
Sau
Dette er jo et helt kapittel for seg. Ni uker gammel var vi på besøk hos oppdretteren og hun hentet inn to-tre høner, helt på gjeterhunds vis, med meg etter for sikkerhets skyld. Senere da hun var syv måneder prøvde vi henne på sau. Hun trodde hun var på tur med meg ute på et jorde, men så plutselig skjedde det noe i hodet hennes, og siden fikk sau en helt spesiell betydning for henne. Hun ble aldri noen spesielt god gjeterhund, men kunne brukes. Men jeg lærte masse, og hun fikk utfoldet seg og ble også brukt til det hun var ment til å gjøre.
Lydighet
Oppdragelse og lydighetstrening er nødendig. Målet mitt var tidlig at Bonnie skulle trenes med sau, og jeg bestemte meg for at Lydighet klasse 1 - sølvmerket - måtte vi klare. Såpsass lydig måtte en hund være for å trene med sau. Det tok litt tid, men vi gjorde det, og holdt det ved like samtidig som vi trente øvelser fra de andre lydighetsklassene for moro skyld.
Agility
Bonnie hoppet og hoppet. Hun elsket å hoppe. Var ikke jeg rask nok til å signalisere hvor hun skulle videre, kunne hun i starten ta både to og tre hindre ekstra i en bane. Etterhvert fikk jeg bedre kontroll og vi greide sølvmerket her også.
Konkurranser
Jeg har aldri vært interessert i konkurranser, men det ble noen mens Bonnie var ung. Senere var vi med og trente fordi Bonnie syntes det var så morsomt. Det samme var det med gjeterhundprøver. Bonnie hadde lett for å gå litt tett innpå sauen, og hvis det var sprek sau, gikk det altfor fort, men hun mistet aldri noen.
Helsen og den gamle hunden
Bonnie hadde alltid vært lekk, og da hun var syv år ble hun operert fordi den ene urinlederen gikk til skjeden ikke til blæren. Siden var hun tørr, og nyrene holdt helt ut. Omtrent på samme tid opererte de bort fire jursvulster. Ingen nye kom før etter flere år. Da det kom noen nye og de skulle opereres bort, var det også fem til og Bonnie var blitt tolv år. Da ble det anbefalt å la være fordi det kunne sette fart i kreften.
Som ofte er tilfelle med gamle mennesker og hunder ble hun nesten helt døv, og hadde problemer med synet. Det hendte til og med at hun fulgte etter feil dame når hun hadde vært opptatt med å snuse inn en god lukt, og så skulle fortsette. For et par år siden begynte hun å nekte å sette seg ved kommando, men ble stående. Samtidig hadde hun problemer med trappen ned og opp, så hun fikk Rimadyl ved behov de siste to årene, og to ganger om dagen de siste månedene.
For ett og et halvt år siden ble hun fryktelig syk. Hun la seg med ryggen til meg inn mot et hjørne, og jeg var helt sikker på at nå var det slutten. Da var hun tolv år. På Veterinærhøgskolen måtte hun ligge med drypp og antibiotika, og neste dag sto hun og ventet på dyrlegen og logret, fikk komme hjem. To antibiotikakurer og hun var på bena igjen.
Vi fikk et forvarsel og ett og et halvt år til med denne praktfulle hunden. Hun måtte gå på Rimadyl oftere og oftere. Den siste tiden måtte hun få tablettene før vi skulle gå morgentur og aftentur. Da greide hun trappen bedre og travet og gallopperte bortover på gress og sne. For et halvt år siden, hadde hun blærekatarr, men igjen hjelp det med antibiotika, så det gikk fort over.
Den siste tiden
Drift var border collien til min mellomste sønn. Han var ett og et halvt år yngre enn Bonnie, og kom til oss da Bonnie var tre år. Begge elsket å gå turer, hoppe, drive sau. De lekte sammen med fotball på hytta, og hadde masse glede av hverandre. I fjor høst var han blitt tolv år og hadde i noen måneder hatt nedsatt førlighet i bakbena. Så vi hadde to Rimadylhunder på en gang. Plutselig ble det noe med øyet hans, og det viste seg at han hadde fått en tumor bak øyet og fikk en til to uker igjen å leve, maks en måned.
Men sommeren 2001 - forut for dette - kommer vi alltid til å huske. Drift var hos oss fordi han var blitt så tuslete. Han kom seg og vi var masse på hytta til min søster. Der kan man bade, og bare jeg reiste meg sto både Bonnie og han klar på vei ned til stranden for å "dusje", som jeg kalte det. Bonnie elsket å jage bølger og Drift passet på. Hvis noen badet, var Drift med og svømte ut og inn, mens Bonnie sto forventingsfull på stranden og ventet på at vi skulle sprute på henne.
Å, som de koste seg!
Så ble Bonnie syk. Hun kastet opp. Hadde problemer med bakbena. Hun meldte seg helt ut. Hun ble nøye undersøkt på Veterinærhøgskolen. Dyrlegen ringte og sa: "At nå er det nok ikke mer vi kan gjøre for Bonnie." Petter og jeg var der, og det var nesten godt å se at hun la seg over på siden og slappet av. Hun fikk slippe å ha det vondt mer.
Sorgen
Jeg husker for mange år siden, da vi måtte avlive den ene undulaten vår. Min sønn og jeg storgråt, og sørget volsomt. Jeg begynte allerede da å tenke på og grue meg for hvordan det ville bli å miste Bonnie.
Det er helt ubeskrivelig forferdelig. Jeg gråter og gråter, og det gjør vondt inni meg. Er det ikke forferdelig rart at man kan få et så sterkt bånd til en hund? Eller kanskje det ikke er så rart?
I 1988 da vi kjøpte Bonni bodde mine to yngste fortsatt hjemme, De flyttet etterhvert ut av redet. Også Drift flyttet ut av redet med min mellomste, mens Bonnie ble hos meg. Hun har vel dermed fylt et tomrom og vært det "barnet" som ble igjen hjemme.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få beholde Bonnie i nesten fjorten år.
Nå er også hun borte.
Men jeg har bestilt hennes etterfølger, som jeg håper å få i mai. Tanken på det hjelper litt.
BRIT