De er som hund og katt, sier man

 

            Jeg ser for meg to små søstre som står og river i hverandres hår, mens de samtidig hyler og skriker for å gi uttrykk for sin harme.

            Men jeg ser også en serie opplevelser vi opplevde da vår border collie, Bonnie, var liten.

            Alle som har hund er vel nysgjerrig på hva som skjer når deres hund møter en katt.  Det var vi også. Gården vår med hus rundt og parkanlegg innenfor, var et velegnet sted å lufte en hundevalp.

            Her i gården hvor vi bor, bor det tre katter. En gråspraglet hunkatt, frk Larsen, en kullsort kastrert hankatt, Nils og da frk Larsen ble fru Larsen fikk hun blant annet en hvit hankatt med store sorte flekker spredt over kroppen og sort hale, Oskar. 

            En dag fikk vi se en som fulgte oss med øynene, særlig lille Bonnie som hoppet omkring. Hund og katt fikk øyekontakt. Begge med halen i været, begge stivbente fremover for å snuse på hverandre. Omtrent en halv meter var det mellom dem. Katten hadde tydeligvis ikke sett noen hund på nært hold før, og valpen hadde aldri sett en katt. Valpen ville leke, men plutselig skjedde noe i hodet på katten. Den hveste, skjøt rygg og halen var som en kost. Valpen skjønte signalene og holdt avstand. Dette var Bonnie første møte med frk Larsen. Hver gang vi var ute siden, dukket frk Larsen opp, eller hun lå og fulgte den lekende valpen med øynene. Hver gang måtte de nærme seg hverandre, og til slutt kom de så nær at de snuste på hverandre, men katten trakk seg alltid hvesende unna. Sommeren gikk og da hund og katt møttes igjen om høsten, var hunden blitt for stor, og katten nærmet seg aldri mer, men lå i buskene og holdt øye med hunden. Bortsett fra én gang. Da hørte jeg en rasende hvesing rett ved siden av meg og tenkte med gru på at nå hadde katten kastet seg over Bonnie, men nei, hun hadde kastet seg opp og rett i trestammen ved siden av oss med alle klørne langt inn i stammen.  En nifs opplevelse, som forteller at en katt ikke er å spøke med. Kanskje var det hennes måte å prøve å jage hunden ut av gården.  Hunden visste ikke det, men katten visste heller ikke hvordan hun skulle jage hunden, men bare hvordan hun ville ha jaget en annen katt.  Heldigvis for oss!

            Vi oppdaget jo snart at Bonnie ikke var interessert i å jage katter, men leke med dem ville hun gjerne, men det er så tydelig at de ikke forstår hverandre helt. Noen signaler er helt klare, slik som ved valpen Bonnies første møte med frk. Larsen, men leke sammen virker det ikke som de kan. Eller hva? Plutselig flyttet frk. Larsen. Det var rart uten henne. Det var slik en tillitsfull liten kropp, men da det ble baby i familien, syntes hun vel ikke det ble det samme å bo der, så vi håper hun fant en hyggelig ny familie å bo hos.

            Katten Nils bodde også i gården. Han virket litt dum. Hver gang han så Bonnie, selv om hun ikke jaget ham, for han opp i nærmeste tre, en gang opp i en tynn stamme som delte seg i to høyere oppe. Der satt han og vaglet både lenge og vel. Men til slutt forsto han at det var helt unødvendig, for Bonnie prøvde jo aldri å jage ham.  Men hilse på henne ville han nå ikke. Nå blir han bare rolig liggende når Bonnie kommer. Hun viser oss hvor han er ved å ta stand, men hun går aldri nærmere enn omtrent en meter. En langhåret, hvit katt som var på besøk i gården en stund, forsto med en gang at Bonnie ikke hadde til hensikt å gjøre den noe, så den ble også bare overlegen og rolig liggende å se på henne når hun nærmet seg. Men, hvorfor vil ikke kattene leke med henne, da?

            Så kom lille, rare Oskar. Han var liten, Bonnie var stor. Han hveste og skjøt rygg da han skjønte at dette kanskje var farlig, men plutselig forandret forholdet seg. Nesten hver gang vi var ute, møtte vi Oskar. Ofte lå han under en bil og ventet på oss. Bonnie visste alltid at han var der. Hun pekte og ventet. Katten samlet seg og i store sprang løp den etter Bonnie, som løp i en bue, stanset og ventet igjen. Katten gjemte seg bak en busk, et tre eller noe annet, samlet seg og bykset frem igjen. To tre ganger gjentok det seg, så var det tydeligvis nok. Enten vandret han avsted med kattens selvbevisste mine med halen til værs, eller han la seg og rullet seg på bakken eller gresset, helt rolig og trygg. Plutselig da Oscar var mellom et halvt og ett år var han blitt voksen hannkatt. Vi så ham noen ganger, men med kjæreste. Nå vil ikke Oskar leke med Bonnie mer.

            Men vi har sett at katt og hund kan leke sammen, men tydeligvis på kattens premisser.

            Mange mennesker har både hund og katt uten at det byr på problemer. Noen sier at katten helt automatisk bestemmer, andre sier at katten helt automatisk finner sin plass. Det kan kanskje ha noe med hvem som kom først, hund eller katt. Eller hvem som er den mest dominante av de to dyrene.

            ”De er som hund og katt, sier man!”

 

                                                                                  BRIT