Barn og hund

 

            Barn og hund er noe jeg har vært litt opptatt av. Jeg hadde hørt at border collien kan være utrygg når det gjelder små barn, spesielt hvis den ikke var vant til små barn.

            Allerede da Bonnie - vår border collie - var ganske liten opplevde vi noe som kunne ha blitt et problem. Vi satt på Slottsfjellet i Tønsberg og spiste is. Bonnie var i bånd og lå under bordet. Et lite barn på to-tre år kom krabbende for å hilse på. Foreldrene passet ikke på. Bonnie ble redd og trakk seg tilbake så langt hun kunne for båndet, mens hun viste tydelig at hun var redd. Vi stanset barnet og sendte det tilbake til foreldrene. Det kunne lett ha blitt både et barn som ble bitt, men også en hund som alltid ville ha blitt utrygg når det gjelder barn.

            En annen gang opplevde vi noe rart. Bonnie hadde vært med i vaskeriet en gang om vinteren. Da vi gikk gjennom gården møtte vi et lite barn på to-tre år helt polstret i bobletøy. "Hva er nå dette?", lurte vel Bonnie på, sirklet rundt "det" tre ganger og kom etter meg.

            Så møtte vi lille Jon. Han hadde såvidt lært å gå. Han var vant til store hunder, så han brydde seg ikke noe om Bonnie. Det var langt morsommere å prøve seg på trappen til butikken. Opp og ned! Bonnie fikk nå anledning til å studere nærmere dette vesenet, som hun ikke skjønte hva var, uten at han gjorde tilnærmelser. Det var helt tydelig at hun studerte ham og bevegelsene hans. Senere en gang var Jon ute på tur med moren sin. Da var han blitt ett år eldre. Bonnie ville gjerne ha ham med å leke og gjorde utfall mot ham, slik hun gjør med andre hunder, men som før var han mer interessert i alt mulig annet, så hun fikk ham ikke med på leken. En mor som ikke var vant til hunder ville nok ikke likt eller følt seg trygg når det kom en hund som snappet i luften rundt barnet.

            En gang vi skulle ut med bilen og Bonnie allerede var inni bilen kom to små barn for å hilse på henne. Da var det godt jeg var rask, for inn i vår bil skal ingen, hun var sint som jeg aldri hadde sett henne før.

            Det skumleste jeg har opplevd med hund og barn var vel en gang vi var på besøk på gården ovenfor hytta jeg har. Den minste der var omkring to år, satt på gulvet og lekte med sitt, mens Bonnie lå under bordet. Plutselig ville han hilse på henne, krabbet fram og jeg så Bonnie stivnet, reiste seg, åpnet munnen og holdt ham over nesen og dyttet ham bakover i sittende stilling, for så å gå og legge seg igjen. Han skar grimaser og lurte nok på om han skulle grine eller finne på noe annet. Det gjorde han, ansiktet lyste opp igjen, han bråvendte og krabbet bort til søsknene som så på TV. Bra gjort! Avbalansert hund - i dette tilfellet - men hun kunne like gjerne ha bitt ham. Det er ikke få små barn som er blitt bitt i ansiktet. Det er heller ikke få små barn som lugger hunden i pelsen eller prøver å stikke fingeren i øynene til hunden. Kanskje er det det hunden vet intuitivt, når den er så avvisende, hvis den ikke er vant til små barn.

            Siden den gang har jeg alltid latt Bonnie unngå konfrontasjoner med barn, og jeg passer alltid på når noen spør om å få hilse på henne. Hvis litt større barn spør om å få klappe henne, ber jeg dem være forsiktig, og da blir Bonnie også forsiktig, og legger seg til og med ned, men når hun får nok reiser hun seg, hopper opp på meg og spør helt tydelig:

            "Må jeg finne meg i mer, synes du, nå synes jeg det er nok?"

 

                                                                              BRIT