Å, hold på hunden din, min er ikke vaksinert!
Dette var noe jeg stadig opplevde da Bonnie var liten. Det er mange år siden nå. Hun var ellevill når vi møtte andre hunder og skulle hilse på og leke med nesten alle. Spesielt var hun glad i valper.
"Å, hold på hunden din. Min er ikke vaksinert!" satte ofte en stopper for det. Jeg prøvde å forklare hvor viktig det var for valpen å hilse på andre hunder. Jeg kunne garantere at Bonnie ikke var noe farlig for valpen, men at hun kunne være litt streng, hvis valpen ikke viste henne at den var yngst. Men nei! De hadde fått beskjed av oppdretter at de måtte ikke la valpen leke med andre hunder før den var blitt vaksinert. Vi vet jo at når valpen blir vaksinert 12 uker gammel, får mange ofte beskjed av veterinæren om at en valp, som er nyvaksinert, ikke skal komme borti andre hunder før det er gått to uker. Det betyr at det kan gå tre og en halv måned før valpen kan preges på og bli kjent med andre raser og andre hunder enn valpemor og de andre valpene.
Jeg har sett flere eksempler på at disse valpene mister noe i løpet av disse månedene. De går glipp av noe meget viktig, og det er trening i det å lese andre hunder, og reagere "normalt" i forhold til det.
De kan allikevel bli kjempefine familiehunder og en del av menneskeflokken, men de har vanskelig for å bli fullverdige medlemmer av hundeflokken. For mange betyr det ikke noe, og da er jo alt bra.
Personlig mener jeg at nettopp samspillet, ikke bare mellom hund og menneske, men også mellom hunder, er så spennende å følge med i, og en viktig del av det å ha hund.
BRIT
Bonnie ordner blomsterbed
Rangordning eller ”Finn din plass i flokken!”
At det er en rangordning hos hunder i flokk, vet vi, men det er ikke alltid vi får anledning til å observere det. En ettermiddag i Maridalen hadde vi følge med en elleve måneder gammel shäfer. Bonnie var da seks måneder gammel. Hun løp som hun pleide på kryss og tvers med den store hunden etter seg. Han virket helt fortvilet fordi Bonnie
var så rask og han ikke fikk henne til å forstå at fordi han var hannhund, og eldst, skal hun innordne seg og gå bak ham. Noen ganger ble det slik, og da slappet han av og så svært fornøyd ut. Så kunne han leke med henne, egleleke og løpe en stund, og etter det gikk hun en stund bak ham, men var ikke helt lydig hele tiden. Da turen nærmet seg slutten så vi to fornøyde hunder foran oss. Den ene adskillig større enn den andre, og i omtrent samme tempo - begge med spisse ører, halene rolig ned, og i rolig luntetrav ved siden av hverandre - fem meter foran oss, eldste hanhund, men også eldste tispe i denne flokken på to.
Noen dager senere var vi igjen i Maridalen. Da møtte vi ikke bare en schäfer, men tre, og Bonnie var ikke høy i hatten da de kom, og jeg sa til eierne at de kunne gå forbi oss. Først gikk schäferhannen, så tispene etter alder, og så uten ånøle, diltet Bonnie etter på siden og litt bak. Hun hadde lært dette nå.
Hvordan ville dette virke hvis vi nå prøvde det på hunde-familien til Bonnie?
De første månedene var vi ofte på korte besøk hos hundefamilien til Bonnie. Det synes hun alltid var gøy, men hun har nok aldri forstått hvorfor moren Twiggy, og tanten Blenda var så irritert på henne når vi kom. De knurret og ga seg ikke før hun lå på ryggen med bena i været så de kunne få undersøkt henne. Hun ville jo bare leke!
De signaliserte helt tydelig at hun skulle innordne seg! Dette prøvde de kanskje å fortelle henne.
En gang våget hun å jage hønene. Da gikk Blenda bort til sin matmor og sladret og fortalte hva Bonnie gjorde. Blenda var så indignert over at noe slikt kunne forekomme at det lyste av henne. En annen gang som Bonnie møtte søsteren sin, og de to viste tydelig søskenkjærlighet og fløy på hverandre, kom mamma Twiggy og la seg i mellom og skilte dem. Det skal være orden i rekkene!
Det var nemlig slik hos hundefamilien til Bonnie at oppover gressbakken lå først Bill. Han er eldste hanhund. Bortenfor lå Bjørn, så Twiggy som var eldste tispe og lengst ute lå Blenda, som bare var litt over ett år. Orden skulle det være. Alltid! Bill passet på hønene, Bjørn passet på Bill, Twiggy passet på Bjørn og Blenda passet på Twiggy. Hvis Bill flyttet på seg, flyttet alle de andre seg også, men rekkefølgen var alltid den samme.
Dette virket det ikke som Bonnie skjønte noe av så lenge hun var liten. Men da vi var sammen alle sammen på Ekeberg en gang, da Bonnie var ett år var vi spent på å se om hun skjønte noe mer. Rekkefølgen var som før med Bill, Bjørn, Twiggy og Blenda. Hvor ville Bonnie plassere seg? Jo da, ikke bak Blenda, men ved siden av Blenda bak moren. Hver gang hundene var sammen siden var det slik, helt til moren Twiggy ble gitt bort. Da ble plutselig Blenda eldste tispe, og Bonnie rykket ut i rekken og holdt seg bak Blenda, der Blenda hadde vært tidligere, mens Twiggy var i flokken. Interessant å følge med i!
Dette er så viktig å forstå når man har hund. Da min Bonnie var blitt 13 år var det helt dydelig at hennes forhold til andre hunder stadig hadde endret seg. Vi hundeeiere skjønner jo ganske fort at hunder har et eget signalsystem seg imellom, stort sett gjennom kroppsspråk.
En valp eller ung hund møter en annen, noe eldre hund. Hvis den har lært å omgås andre hunder, plasserer den straks den andre hunden i hierarkiet. Den leser den andre hunden og omvendt. Vi lærer det også etterhvert. Hvordan bærer hundene halene? Rett opp som en kost? Hvis de ikke er korthåret da. Ned mellom bakbena? Logrende eller stille? Hvordan er rygghårene? Ligger de flatt? Står de opp? Se på halen og rygghårene sammen. Se så på hvordan hundene bærer hodet? Ned mot bakken? Høyt hevet? Ser de rett på hverandre eller legger de hodet svakt til side? Liggger ørene bakover eller forover? Går hunden frem på fire stive ben? Legger den seg flatt på bakken eller kryper den fremover?
En "normal" valp eller ung hund, vil vanligvis vike for den eldre, og signaliserer tydelig: "Jeg er bare en liten hund, jeg!" Den ser til side, eller gir tydelig signal om at hvis underdanigheten må understrekes ytterligere: "Bare kom, jeg legger meg ned nå!"
Så er det to voksne hunder som møtes. Vi har nå lært oss å se signalene. I tillegg har vi lært oss at for eksempel noen hunder har i sitt møterituale at de legger seg ned, så flatt som mulig helt til den andre hunden kommer til en viss avstand, og så spretter de opp. Det er sjelden det fører til noen problemer. Det man spesielt må være obs på er hvis en av hundene har halen høyt, rygghårene stritter, ørene ligger stramt bakover og den ser rett på den møtende hunden. Se på hva din hund gjør? Gjør den det samme og går der på stive ben med halen høyt og rygghårene stritter og ser rett på den andre hunden, og begge hundene i tillegg er i bånd, unngå å la hundene møtes. Hvis hundene er løse og den ene hunden tydelig viker ved å legge hodet til side, er det sjelden det blir noe problem.
Helt ned til tre ukers aldersforskjell har jeg sett at den yngre hunden viker for den eldre. Det er flott å se denne kroppsspråk-samtalen mellom hunder.
Men så skjer det noe rart etter som hundene blir eldre. Da Bonnie var omkring 7 år, begynte hun å vike og plasserte seg bak andre, også yngre hunder. En engelsk setter, som i alle år hadde vært helt jentegal så snart det luktet løpetid. Lå inngenfor inngangsdøren hjemme, og sutret hele natten. Plutselig da han var omkring 7 år, var det slutt, ingen reaksjon selv om tispen var der. Han ble 14 år og som sagt, blir Bonnie 13 år nå i mars. Hun har fortsatt en slags løpetid, men hennes løpetid vekker ikke hannhunder som før.
Det kan virke som det skjer en forgubbing, eller er en slags overgangsalder om kring 7-årsalderen. Dette har jeg ikke lest noe vitenskapelig om, men bare observert.
BRIT
Slik skal det være: Janna - Bill - Bjørn - Twiggy - Blenda
Haler og kroppsspråk
Alle som daglig opplever det må da bli fasinert av hundens hale - eller hunders haler. Den forteller oss så mye om hvordan hunden har det. Den forteller andre hunder om hvordan den vurder seg selvi forhold til andre både mennesker og hunder.
Bonnie og jeg var ute på en av de mange tisseturene og møtte en cavalier king charles spaniel. Han er så glad når han møter Bonnie og omvendt, slik det er mellom de fleste hunder. Han avbalansert og glad. Hun er flørtete og glad. Det jeg la merke til var halene og måten de svingte på. Som en fortsettelse av kroppen. Bonnie med sin lange sorte hale med fane og hvitt på tuppen i lange sveipende slag. Hans hale litt mer kostaktig men på akkurat samme måte sveipende fra side til side. To vennlige hunder som møtes.
Hvis vi er ute med Drift skjer det ofte at vi møter andre hannhunder. Enten er Drifts hale opp som en kost. Hvis hårene på ryggen ligger nede, forteller det at han betrakter seg høyere på rangstigen enn den andre hunden. Viker den andre ved å ta hodet til siden, faller halen til Drift ned og han hilser. Følges halen som en kost av hevede hår på ryggen, synes han at han må makrere litt tydligere overfor den andre at han betrakter seg over, viker den andre, slakker han av i den grad han mener er nødvendig for å vise hvor han mener han står i forhold til den andre. Noen ganger logrer halen i den kostposisjonen, eller den holdes helt rolig. Når han er trygg på den andre, lar han halen falle ned og logrer på vennlig vis.
Går jeg med en eller begge border colliene på tur, begge glade med halene til værs, og vi møter sau synker hundene sammen, og halene faller ned mellom hundenes bakben. Nå skal det jobbes.
Det er merkelig med haler. Det spiller ingen rolle om de er lange eller korte. De er alltid en del av kroppen og en del av kroppsspråket. Den kan være sint, trist, spørrende, jobbende, markerende, men forhåpentligvis mest glad.
Heller ikke må jeg glemme den senkede halen forbundet med dradd ansikt og lave ører som forteller om fryktelig dårlig samvittighet etter at hunden vet den har gjort noe galt, uansett om den har fått skjenn eller ikke.
For ikke å glemme den viktigste bruk av halen, når de skal vise oss hvor kjempeglad de er for at vi kommer hjem, eller for at vi får besøk av noen de er glad i.
BRIT
1 år gamle - bror og søster - "Hvem føler seg øverst?"
Det er ikke størrelsen det kommer an på!
Denne gangen er det fra tre av de mange morgenturene Bonnie, Drift og jeg har vært på sammen.
Jamen var han stor, selv til å være bare ti måneder. En gran danois var det denne gangen. Drift- vår border collie som nå nærmer seg fem år - var mest interessant, men han gad ikke reise bust engang, men halen sto som en kost og bena var stive, og den største hunden - nesten fire ganger så stor som Drift - skjønte straks signalet og trakk seg unna. Han prøvde seg igjen, men Drift viste tydelig at han er eldst, og alderen vant over størrelsen og den største holdt seg unna.
"Så gøy det er å ha en ball, og så gøy det er å erte Bonnie, for da kan vi få oss en skikkelig løpetur, for hun vil så gjerne prøve å lure fra meg ballen", tenkte nok Varox - en stor, flott schäfer hannhund vi stadig møtte. "Fillern, hun har med seg Drift i dag!" Bonnie så på ballen Varox hadde, Drift så på Varox uten så mye som å reise bust eller sterkere markering. Varox reiste seg lot ball være ball og gikk bort til eieren sin. Drift så på Bonnie, pekte på ballen, som hun gledestrålende tok.
"Se opp, jeg er eldst, og jeg kjente Bonnie først", viste Pim - en voksen Cavalier King Charles Spaniel. Både Drift og han viste med hele seg at de ønsket å dominere, men Drift - nesten tre ganger så stor som Pim, måtte trekke det korteste strå og legge ned hale og bust, og så lekte man videre.
"Vaff", sa Bonnie fordi en eller annen hannhund var innpåsliten. Da kom Drift i full fart, sneide den innpåslitne og puffet den bort, uansett hundens størrelse. Aldri forsøk på å slåss eller å bite. Men en nervesterk hund var han, og en hund som visste å markere, men kjente sin begrensning, og hvor han hørte hjemme i hierarkiet, men også hvor han mente andre hører hjemme.
BRIT
Den er ikke farlig" sier de
Hvor ofte har vi ikke hørt hundeeiere si det? Prøver vi å si at "Men min hund er så redd store hunder! Kan du ikke være så snill å kalle inn din?" er det bare sinte argumenter i svar, og det blir lenge til du våger å gå tur samme sted igjen.
Vi som som bor i byen og er avhengig av å lufte hundene våre i en eller annen park har et stort problem. Det er nemlig mange, mange hundeiere som lufter hundene sine samtidig, og de synes selvfølgelig at det er hyggelig selv å stå og prate med hverandre mens hundene leker. Opptil 10 15 hunder har jeg sett slik i flokk. Hundefolk har masse felles å snakke om, men hva med hundene? De prater også og har det hyggelig en stund, men så kjeder de seg, og ville nok heller ha gått en tur med eieren. Hvis det nå kommer en "ny" hund, er hele "mobben" etter den. Ikke for å ta den, men for å hilse på. Stakkars nykomling! Den skjønner ikke hvorfor alle kommer etter den, og er uhellet ute kan hunden finne på å sette kursen hjemover og det er som oftest over gater, og kan ende tragisk. Men eierne, da? De bare fortsetter å prate. De har ikke sett noe, heller! For "Deres hunder er da ikke farlige!" Nei, de er vel ikke det!
Men det kan skape mange utrygge hundeeiere, og det er også trist og unødvendig!
BRIT
Vær så snill! Hold hunden din, for min har løpetid!
Hvor ofte har vi ikke sagt dette eller ”Er det hann eller tispe du har?” Alle vi som har og har hatt tisper gruer oss litt til de tre ukene to ganger i året. Vi har alltid hørt at det er så fort gjort, hvis vi ikke passer på. ”Pass på at ikke terrassedøren er åpen! Før du vet ordet av det kan en hannhund komme inn og forføre tispen din!” ”Pass på så ikke tispen din stikker av når hun er klar og drar på vift!”
Etter hvert som vi lærer mer skjønner vi vite at det slett ikke alltid er så lett. Man leser side opp og side ned om løpetid og paring, for å være forberedt. En tispe har stort sett løpetid to ganger i året vanligvis med seks måneders mellomrom. Eller åtte måneder. Eller en gang i året. Hvis hun skal pares skjer det gjerne den 11. til 13. dagen etter at man har sett første tegn til blod. Men en tispe kan pares den 7. dagen og få valper, eller den 20. dagen og få valper. Altså når som helst mellom den 6. og den 21. dagen. Andre sier at det kan være helt ned til ti minutter i løpet av løpetiden at tispen kan pares. Eller to dager. Hvis vi tror at vi har funnet ut at vår tispe følger en bestemt rutiner, er det slett ikke sikkert at hun følger den hver gang.
Det skal ikke være så lett å lage barn!
”Når hunden står!” heter det. Det vil si når tispen gjør seg til for hannen, for så å stille seg opp med bakparten mot ham med halen til side og nærmest sier ”Vær så god! Jeg er klar!” Eller det kan skje at tispen slett ikke vil vite av hannhunden, viser tenner og knurrer bare han nærmer seg. ”Hvis tispen ikke er for aggressiv, la dem ordne opp. Hvis hun er klar, vil hannen vite det, og gjøre det han skal!” ”Hvis hun absolutt ikke vil, må du holde henne. Legger hun ikke halen til side, må du holde den til side. Lat som du ikke hører knurringen, og føler motstanden!”
”Hvorfor vil hun så ikke?” Kanskje er ikke tispen klar. Kanskje liker hun ikke den hannen. En veterinær på Veterinærhøgskolen i Oslo fortalte om en dachstispe som var inne for å bli paret med en dachshann. Hun ville absolutt ikke ha ham, men flørtet vilt med veterinærens golden retriever hann og stilte seg opp for ham. ”Visste hun ikke at hun var dachs, tro?” Det er mange spørsmål vi ikke kan få svar på. Tenk om hunden hadde kunnet si oss hva som er i veien. Kanskje er det en fysisk, arvemessig grunn til at en tispe ikke vil la seg pare? Skal vi tro på det, eller forberede oss på kunstig inseminasjon neste gang?
BRIT
|