Lykken er en bondegård
Å så deilig det er er å ligge her i solen og la tankene vandre.
Jeg har aldri vært spesielt glad i vinteren. Bortsett fra de dagene det er skikkelig vilt vintervær, sneen laver ned og vinden sender den i kaskader ned fra hustak og trær og den ligger vannrett i luften. Da er det er deilig, godt påkledt, å gå en lang tur med hunden. Det er noe visst befriende ved å gå ute da. Nesten ikke folk. Nesten ikke biler.
Men, for meg har alltid året nærmest begynt ved påsketider, når dagene blir lenger, sneen nesten er borte, solen begynner å varme, og den "døde" bakken begynner å få liv. Det er ganske fasinerende å se; ikke før er sneen borte så stikker det nysgjerrige blåveisknopper opp av bakken. Ingen blader, bare noen forfrosne, standhaftige, optimistiske, sammenknyttede knopper som stikker opp av de gamle bladene fra året før. Det er like rart å være vitne til hvert år. Så kommer det sne igjen. "Klarer de dette, da, eller dør de nå, tro?" "Nei, da!" sneen smelter snart og opp titter knoppene enda friskere, og snart er det tepper av blomstrende blåveis. Å, det er en deilig tid! Så varer det ikke lenge før liljekonvallene stikker sine lysegrønne spyd opp av bakken. De trenger litt mer tid, lys og varme, så i mellomtiden får hvitveisen tid til å komme først. Mørkegrønne, flisete blader på rødbrune stilker. De ligger alltid klar under sneen, og vokser utrolig raskt i høyden, såsnart sneen har måttet gi tapt, får lysegrønne blader i krans fra en brun stengel og så bretter den vakreste hvite blomst seg ut på en lang slank hals og ser utover, og det varer ikke lenge før den ser at den slett ikke er alene lenger, men at hele skogbunnen er helt dekket av et hvitveisteppe. Der det er leirbunn liker blåveisen seg spesielt godt, under hasselbusker og eikekratt, hvitveisen er ikke så kresen. Den kommer nesten over alt, unntatt under m¿rke, tette grankroner. Der vil nesten ingenting gro. Men liljekonvallen er mer kresen igjen. Den liker å ha det lyst, men er ikke så nøye på jordsmonnet og vokser i store felt. Den trenger noen forsommeruker på å vokse ut i to store, brede lysegr¿nne blader, og det er spennende å se om det blir mange planter som får den karakteristiske stengelen med de sammenklemte klokkene på som først er det grønne, for så å bli hvite og vakre, og endelig kan plukkes inn i buketter med bare stengler med hvite klokker omkranset av de vakre lyse grønne bladene, eller vi kan nyte dem der de står og lyser opp og nikker med klokkene. Når der det endelig skikkelig vær. Alle trærne skyter i tur og orden, og etterat akersennep og løvetannen har varmet opp naturen med sine varme, solfargede, store blomster, er det alle de andre markblomstene som ligger i kø og venter på det riktige været, og etterhvert varsler om sommeren som er i anmarsj. Der står de så i tur og orden og smykker innmark, utmark og alle grøftekanter, helt til en eventuell sommertørke ødelegger dem eller nysgjerrige lamunger kommer og spiser dem opp. Norge er et vakkert land!
*
Et år var jeg i England, og bodde på en gård. Der var det en litt annerledes overgang fra vinter til vær. Misteltegnen synes jeg var ganske spesiell. Mens det ennå var sne og vinter, kunne, man hvis man gikk en tur i frukthagene, se klaser med misteltegn, disse gr¿nne plantene med de karakteristiske hvite bærene, som snyltet seg gjennom vinteren på frukttrærne, men om våren visnet de. Andre steder kunn vi se kristtorn med sine blanke mørkegrønne blader og sterkt røde bær. Her i landet kjøper vi dem i buketter til jul, men i England var de kristtorn deler av hekker eller vokste som store trær. Jeg kan se for meg hvordan de blanke skinnende bladene og de sterkt røde bærene lyste opp midt i en rimet hekk eller jeg ser for meg det store kristtorntreet midt ute på en ellers rimhvit eng vi pleide å ri over. Så forsvant vinteren ganske raskt og tidlig og det var krokus overalt, gul primula - "primsoses", marianøklebånd - "cowslips", og når det nærmet seg påske var det hele åkre med store, flotte påskeliljer - "daffodils" og en mindre type som vokste overalt. Men så var det snart sommer og det som dominerte var løvetann - "dandelion", overalt, akkurat som her.
*
Når jeg ligger her i solen og lar tankene vandre, dukker det alltid opp hyggelig og mindre hyggelige tanker. Den håndbagasje vi bringer med oss gjennom livet er et speilbilde av alt vi har opplevd på godt og vondt. Mye kan virke tilfeldig, men allikevel har jeg en følelse av at det er et noe eller noen som styrer det hele, og at vi lagrer tidligere opplevelser slik at de kan bli viktige ressurser, på godt og vondt, som vi kanskje ikke vet er der, men som dukker opp, og er til hjelp når vi kommer til viktige korsveier i livet.
*
Spesielt har dyr - hunder, hester, kuer og sauer - ved siden av enkelte mennesker vært et slikt gjennomgangstema og betydd mye for meg gjennom hele livet.
"Tenk på sommerferien og dyrene på bondegården", sa min mor da jeg var liten og skulle til tannlegen, og selvfølgelig gruet meg noe aldeles vederstyggelig. Faktisk tenker jeg fortsatt på dette rådet, når jeg er hos tannlegen og vet at nå kommer det til å gjøre vondt.
*
Endelig!
Endelig!
Sommerferie igjen!
Et helt år var gått!
Hvert år var jeg like glad når bilen var pakket og turen nærmet seg slutt. Vi tok av fra veien mot Tønsberg, kjørte gjennom Åsgårdstrand og videre to kilometer mot Tønsberg langs kysten, og så var vi der. Der var stranden, moloen ut til skjæret og huset vi skulle bo i. Der var skogen der vi fant rumpetroll som ble til små frosker, og hvor vi hadde jordbærstedet vårt og hvor vi plukket blåbær.
Var det virkelig sant? Hadde et helt skoleår gått! Var vi endelig ved begynnelsen av åtte uker vekk fra skole og lekser!
"Kan jeg gå nå?"
Hovedveien gikk langs kysten. Det var noen få skjær utenfor her og der, men stort sett den åpne Oslofjorden over mot Østfold. Mellom veien og sjøen lå det noen hytter nokså inneklemt, men den gangen da det ikke var store biltrafikken, betydde ikke det så mye, men idag er det nok ikke så trygt her med små barn.
Hver sommer var jeg like spent på om alt på gården var som året før, var de der fortsatt allesammen: menneskene, hestene, kuene? Var det kommet mange nye kalver i løpet av året? Var budeia der fortsatt, tro?. Jeg var alltid fylt av en masse spørsmål som ikke kunne få sitt svar før jeg igjen var på bondegården.
*
Egentlig var jeg et ganske vanlig bybarn mesteparten av året, men inni meg var det dette jeg gledet meg til hele skoleåret - neste sommerferie og åtte uker i nær kontakt med bondegårdens aktiviteter om sommeren og samvær med dyrene på gården.
Aldri var jeg vel så lykkelig som når jeg endelig kunne sette kurs for bondegården, kuene og hestene.
Når begynte det egentlig?
Jeg hadde hørt at jeg hadde sittet på en okse da jeg var to år gammel, men det husker jeg ikke noe av. Det er ganske rart, men jeg husker ikke særlig mye fra før min første skoleferie og møtet med bondegården på Saltkopp. Merkelig i grunnen!
*
Det vil vel alltid være denne bondegården jeg tenker på når det er snakk om bondegård, selv om jeg opplevde mange andre bondegårder i årene som kom. Denne første bondegården besto av et stort våningshus, et uthus med hønsegård i enden og en stor låve med fjøs, stallplass til to hester, melkerom og høylae. Etterhvert forsto jeg at dette var et ganske vanlig opplegg for en bondegård på 1950-tallet. Låvebroen som var i enden av låvebygningen var ganske bratt.
Det var to hester der. De var hopper begge to, mor og datter. Den eldste het Cora og var den mørkbrune, stødige og trygge, den yngste het Stella og var den skinnende lysbrune, men spennende, skøyeraktige og flotte. Det varte ikke lenge før jeg ble fortrolig med hestene og de med meg. Selv om jeg aldri før hadde hatt noe med hester å gjøre, ble jeg snart løftet opp på Cora, fikk tøyler i hendene, og med Stella bundet til bisselet, bar det avsted mot havnehagen. Hestene visste veien, og vel fremme bøyde de hodene og ventet tålmodig til den lille rytteren fikk av bislene, for så å løpe avsted gjennom skogen til havnehagen. Jeg lukket grinden, og ruslet tilbake til gården, mens hestene nå kunne hvile til neste dag.
Det er bare en gang jeg husker Cora, som vanligvis var så stødig og rolig nesten gikk ut av sitt gode skinn. Det var tordenvær og det lynte og smalt over oss. Plutselig kom et skikkelig kulelyn rullende bortover et svaberg mot stallen, og så forsvant det med et smell ovenfra. Da tror jeg hesten nesten ble lammet av sjokk, men det gikk bra.
*
Noe annet som er merkelig å tenke på er at været alltid var pent om sommeren, hele sommeren i de årene. Kanskje er det ofte bra sommervær langs kysten i Vestfold. Eller kanskje er alltid minnene om barnedommens sommere alltid slik.
*
Den første delen av sommeren var alltid travel. Høyet skulle slås, tørkes og tas inn. Ingen parfyme kan måle seg med lukten av tørt høy. Hele dager å gå i denne lukten, ispedd lukten av ku og hest er det beste i verden.
Jeg fikk jo snart mine plikter også. En av jobbene mine var å trekke slipestenen rundt, mens en av de voksne passet slåmaskinknivene som skulle slipes. Huff! De var skumle. Huff! Så skarpe. Det var to kniver lå på hverandre i slåmaskinen, og skar eller nnrmest klippet gresset, og de måtte selvf¿lgelig være helt skarpe.
Det å trekke slåmaskinen var tungt arbeid, derfor måtte begge hestene brukes, og de var flinke til å gå akkurat som de skulle; stødig og rolig, men det var nok tungt og slitsomt og sikkert godt for dem når kvelden kom og den lille rytteren kunne ta dem til havnehagen igjen.
Så måtte det nyslåtte gresset ligge og tørke litt, før det først ble snudd noen ganger med høygafler. Når høyet var helt tørt måtte den eldste av hestene trekke hesteriven. Den så ganske uhyggelig ut med de lange, buete rivetennene, men riven samlet høyet fint i lange renner, et trykk med pedalen fikk rivetennene opp, og en ladning høy ble sluppet, ned igjen med rivetennene kunne begynne på ny oppsamling. Så kunne høyet tas inn og da måtte begge hestene brukes og trekke hver sin høyvogn. Jeg fikk kjøre den eldste hesten. Igrunnen var det litt av et ansvar for en ung kusk, og huff! Jeg kan fremdeles høre for meg skramlingen av sidegrindene i høyvogna og hjulene med jernskoning på grusveien, men bråket stilnet noe så snart høyvogna var fylt opp med høy. Den ble fylt med stor topp. En stang ble lagt over, strammet til med tau og bundet fast i begge kortsidene så høyet ble liggende, og hjemover bar det mens jeg satt på lasset.
Når vi kom til gården overtok en av de voksne. Høyvogna ble kjørt opp den bratte låvebroen. Inne på låven ble hesten spent fra og leid ut. Stangen over høyet ble løsnet, begge sidegrindene tatt av og høyet ble skjøvet ned og ut i laet med høygafler. Forhjulene kunne snus helt, ved hjelp av dragene, og slik ble den tomme høyvogna snudd inne på låven og dradd ned låveboren, der hesten igjen ble spent for og ny tur til jordet for å hente mer høy.
Stort sett gikk det greit, men en gang holdt det på å ende i grøften med tom høyvogn, men vi kom opp igjen, så det gikk bra. Fremdeles kan jeg kjenne uhyggelige følelsen fra den ene gangen høyvogna, full av høy, kom litt for langt ut på kanten av låvebroen og lasset veltet utfor. Skrekken sitter i meg fortsatt, selv om ikke det var jeg som kjørte opp låvebroen. Det gikk merkelig nok bra, for hesten havnet oppå forhjulet med for og bakben på hver side.
*
Igrunnen var det rart at et så stort ansvar ble overlatt til et barn, men det ble vel ofte slik på landet. Man hadde ikke så mye hjelp, og så snart det var en som kunne og likte å arbeide med hest, og så ut til å kunne overlates litt ansvar, tok man denne sjansen. Dessuten visste de voksne at hesten kjente veien, og visste både hvor den skulle og hva den skulle gjøre, så det eneste som trengtes var kanskje noen til å holde i tømmene. Jeg følte virkelig at jeg gjorde nytte for meg disse årene på bondegården.
*
Kanskje hadde jeg noen ganger litt dårlig samvittighet for familien som ikke så mye til meg i l¿pet av sommeren, men jeg tror ikke at jeg hadde tid til det. Selv om jeg ikke så mye til dem, var det dager som jeg var med på skjæret og badet.
Det var hyggelig å være med på skjæret. Vi hadde med masse god mat, og var der hele dagen. Når jeg kjører forbi og ser skjæret nå, skjønner jeg nesten ikke at vi fikk plass utpå der. Det er rart hvordan steder man opplevde som liten er så mye, mye mindre når man opplever dem som voksen. På siden mot land var det helt langgrunt på den ene siden, men litt dypere på den andre. På siden mot fjorden var det dypt. Alle tiders sted å avansere fra vassing til svømmetrening. To voksne holdt en planke og på den lå svømmeeleven og fikk trene i svømmetak med armer og ben, og når det så ut til at tiden var inne, ble planken litt etter litt senket ned i vannet, helt til det gikk uten hjelp. Mine foreldre var ikke tilhenger av svømmebelte, så sånn lærte jeg å svømme. De større barna og de voksne koste seg selvfølgelig på fjordsiden og dypet. Der hoppet, stupte og dykket de ned i det mørke, dype vannet fullt av tang. Spennende var det å se på. Når blir det min tur, tro? Når tør jeg å la meg gli uti?
Som voksen har jeg forstått at tang er et tegn på at vannet er friskt og sunt, men dengang synes jeg det kilte og var ekkelt. Men jeg våget meg ut på dypet etterhvert, men noen badeengel ble jeg aldri.
Noe annet som jeg husker fra skjæret er alle brennmanetene når vi kom i månedskiftet juli-august. Det var mengder av dem, minst en meter ut fra land rundt hele skjæret. I alle størrelser, fra bittesmå, søte, men giftige nok til digre med meterlange giftige tråder.
Før i tiden var det en slange som ble fylt med luft inni bilhjulene. Om sommeren fikk vi hver vår slange som ble blåst opp og egnet seg utmerket til badering, både til å ligge inni og svømme med og til og med til å sitte oppi og plaske med armer og ben. Morsomt! Men det kunne være skummelt, for hvis det blåste kunne vinden fort ta oss med for langt ut fra land. Jeg husker en gang en "badering" uten noen oppi forsvant utover og nordover mot Borre. Vi så den aldri mer!
Disse minnene tyder jo på et jeg var med endel på skjæret, for jeg lærte jo å svømme disse årene, og jeg husker at jeg var med i skogen og plukket bær.
*
Bortsett fra h¿yonn som foregikk om dagen, var det ogs mye som foregikk før alle andre hadde stått opp. Morgen-stellet i fjøset for eksempel kolliderte ikke med familiens gjøremål.
Allerede før noen andre hadde stått, sto jeg opp for åhente kuene inn til melking. Det var forresten en av de fineste tidene i døgnet, og jeg ble fylt av en rar følelse når jeg slik var oppe før alle andre, nesten før verden hadde våknet. Alt er så friskt og stille om sommeren tidlig om morgenen. Dagen våkner og gnir seg i øynene. Dette var før det var vanlig med biltrafikk. Det var vått av dugg, og ofte disig.
Med en gang kuene så meg kom de når jeg lokket på dem. Selvfølgelig visste de at de skulle hjem for å melkes, og det var sikkert godt å få ut melken av de stinne jurene og samtidig få seg litt godt på fórbrettet. Kanskje de også likte selskap.
Det er rart å tenke på den utviklingen som har skjedd i fjøset fra begynnelsen av nittenfemtiårene. Nå er det lettere å drive med melkedyr, nå som man har melkemaskin der melken blir ført rett ut i store tanker i melkerommet. Denne første tiden jeg husker foregikk all melking for hånd og det ble mangen en hyggelig prat med budeia til lyden av melken som kom i strie stråler ned i melkebøtten, kuenes tygging og skrangling av kjettingen de var bundet med. Melken ble helt opp i melkedunker, men først ble den silt gjennom et klede i en stor trakt som var plassert i munningen av melkedunken. Etter at kuene var melket ble de fulgt ut på beitet igjen, hvor de gikk til de skulle inn og melkes om ettermiddagen.
*
Når alt høyet var i hus ble det endelig tid til bading, og til å finne noen av de fine markjordbærstedene etter morgenmelkingen, men om ettermiddagen måtte kuene hentes inn igjen, så det ble aldri anledning til langvarig lek med andre barn, men jeg husker noen bestevenninner fra den tiden; til og med hadde jeg en venninne som jeg kranglet med om hvem som "eide" den eller den kalven, men først og fremst var det bondegården og aktivitetene der det som betydde noe, og på mange måter har jeg vel alltid vært en ensom ulv, som knytter mennesker til meg på mine premisser og det er det kanskje ikke så mange som liker. Noe annet som er rart å tenke på, er at i alle de årene jeg gikk på skole, fant jeg aldri jevnaldrende eller andre hjemme eller på landet som var like glad i dyr som jeg, så derfor måtte det vel bli som det ble. Det rare er at når man holder på med dyr så savner man ikke venner. Det kommer først senere når andre behov og prioriteringer melder seg.
I mange år ennå skulle det være livet på bondegården som sto i fokus. En gang kom jeg hjem helt blodig. Da hadde en av kuene fått kalv, og det måtte jeg selvfølgelig være med på, og hjemme kunne fortalte jeg om alt som hadde skjedd og om hva det forskjellige som kom ut av kua var. Det må ha vært en kjempeopplevelse.
En annen gang fikk jeg følelsen av at noe skulle skje, noe jeg ikke fikk være med på, men ble sendt avsted med hestene til beite, men jeg var ikke kommet langt før det smalt, og neste dag var en av kuene borte. Fremdeles kjenner jeg en viss uhygge i kroppen når jeg tenker på det. Det var en trist men viktig del av livet på bondegården det også og samtidig noe man må venne seg til. Når en melkeku blir gammel, og ikke gir nok melk, må hun bli mat, og bli erstattet av en ny kalv som er blitt ku og overtar. Slik er livets gang på bondegården.
Høner har jeg alltid vært interessert i, men på denne tiden hadde jeg ikke noe særlig med dem å gjøre, men jeg liker å høre den spesielle lyden hønene har når de går rundt og plukker opp det de finner på bakken, eller når de ligger for å verpe, men aldri kommer jeg vel til å glemme engang da det ble slaktet høner, og hønene for rundt på tunet uten hoder. Det var ikke noe hyggelig syn, men ganske heller ganske makabert og sikker unødvendig, og helt uvirkelig. Ellers var det lykkelige h¿ner med god plass inne, verpekasser og vagle, og en stor utegård der de kunne rote i bakken.
*
Fire sommerferier ble det på Saltkopp utenfor Åsgårdstrand.
De neste sommerferiene var familien på Tjøme.
Det skjedde mye innen jordbruket i løpet av nittenfemti-tallet. Den elektriske melkemaskinen kom. Den første typen jeg husker besto av en beholder som hang i et belte som var festet rundt kua. Sugekopper ble på samme måte som senere festet til spenene, og suget ut melken som ble ført gjennom gummislanger ned i beholderen. Deretter ble melken helt gjennom en sil over i melkedunker som før. Senere kom den melkemaskintypen som fortsatt blir brukt flere steder, med melkedunk som hadde lokk blant annet med et plastrør som viste hvor mye melk som passerer på vei til dunken, først kom det tett og mye melk og etterhvert mindre og mindre, og den typen melkemaskin som kom til slutt, hadde sugekoppene direkte koblet til gummislange, som også hadde en gjennomsiktig del, så man kunne se når det ikke var mer melk å få. Denne slangen var forbundet med et røranlegg der melken ble ført rett ut i en diger melketank i melkerommet. Det må ha vært deilig å slippe all denne løftingen etter hver eller annenhver melkeku.
En annen stor forandring var traktoren som kom. Den grå Fergusontraktoren var den første jeg husker, og etterhvert var det mange som hadde den. Traktoren kom selvfølgelig til å bety mye for bonden, men også for meg som etterhvert var blitt mer og mer glad i hester og i å ri. Traktoren overtok det meste av arbeidet hestene tidligere hadde utført under høyonna. Den dro slåmaskinen og hesteriven, så nå ble fjordhesten Bobben nesten helt ledig. Han ble bare brukt til småkjøring.
*
Jeg kunne låne Bobben når som helst. Han trengte morsjon, og det ble mange hyggelige, lange turer rundt på Tjøme i trav og galopp. Til og med på badestranden var han med, men han ville ikke bade, men ble stående såvidt ute i vannet og plasket og plasket. Jeg vet ikke hvordan det ville være å ri rundt på Tjøme nå med all biltrafikken om sommeren.
Etterhvert ble det morsommere å låne Bobben, enn å hente og bringe kuer, men det ble tid til det også, for det var en slik ro over den stunden kuene var inne til melking og alltid en voksen å prate med.
*
Det er forresten noe som er rart å tenke på. Innredningen i fj¿set endret seg også mye iløpet av nittenfemtiårene. Første gang jeg var i dette fjøset på på Tjøme var all innredningen i tre, og det var ikke plass til så mange kuer da, men da sønnen overtok, ble det gamle inventaret kastet ut. Det ble gravd ut skikkelig møkkakjeller under og all innredning i fjøset ble i rør, og istedenfor å måtte løfte og kaste gjødsel ut en luke i veggen, kunne det skyves ned i et hull i gulvet. Sammen med den etterhvert mer avanserte melkemaskinen, må disse endringene ha betydd enormt mye for bonden.
*
Men så kom høsten igjen, åtte uker hadde gått, skolen ventet, og like sørgelig var det hvert år å måtte skilles fra alle de firbente og tobente som selvfølgelig ikke kunne være med tilbake til byen. Det første jeg alltid gjorde, var å telle hvor mange dager det var til neste sommerferie.
Alle de årene vi leide et sted, enten det ble på Saltkopp eller senere på Tj¿me, var det rart hvordan de som egentlig bodde der, flyttet ut i bryggerhus, anneks eller andre småhus mens de leide ut hus eller leilighet i skoleferien. Kanskje barna der, like mye som jeg lengtet etter at skoleferien skulle begynne, lengtet etter at sommerferien skulle ta slutt så de kunne få igjen rommene sine. Ikke vet jeg! Vi dro jo hjem til byen. Det var ikke så lange ferier på den tiden, så min far hadde jo bodd i byen bortsett fra de fjorten dagene han hadde ferie. Han hadde ikke lørdagsfri engang, men hver helg kom han for å være sammen med oss. Hver sommer benyttet han anledningen til å lakkere gulvene hjemme, så når vi kom hjem til byen i august var det så nytt, blankt og flott, så det var ikke bare sorgen å komme hjem.
BRIT