Med gjeterhund og sau til fjells

 

            Har du lyst til å være med til fjells så Bonnie virkelig kan få jobbe med sau? Vi skal til fjells med sau ved St. Hanstider, og da må vi følge sauene innover i fjellet et par timer. I fjor ønsket jeg flere ganger at jeg hadde to hunder, for når noen sauer går en sti til høyre og noen går en sti til venstre, og vi skal rett frem, kan det bli litt problemer.

            ”Om vi vil!  Bonnie og jeg bor i byen og har ikke sauer, så dette måtte da være topp!”

            Bonnie er familiens border collie. Vi bor i Oslo, men allikevel har hun og jeg trent med sau sammen med andre medlemmer av Akershus søndre og Lier lokallag et par år. I tillegg har vi vært med på gjeterhundkurs en helg på Kamben på Golsfjellet og en helg på Glenna i Etnedal. På Kamben ble vi kjent med Torild og Even Rødsrud med border collien Zorro fra Frogner i Sørum utenfor Oslo. De driver med hester og sau. Jeg har trent en del sammen med Torild og Zorro, og det var en gang jeg var på besøk hos dem at jeg ble spurt.

            Det hele ble utsatt en halv uke på grunn av for mye sne i fjellet, og dermed dårlig beite, men natten mellom tirsdag og onsdag etter St. Hans skulle vi dra.

            To ganger i løpet av ukene i forveien hadde Bonnie og jeg vært med på å ta inn sauene for å forberede dem til sommeren til fjells, og for å plukke ut noen som ikke skulle være være med, men gå i skogen i Ullensaker i sommer. Alle sauene skulle ha markkur, og de skulle sprøytes mot diaré. Alle søyene måtte få på bjelle, og det ble sjekket at merkene i ørene var bra nok. Uken før de skulle til fjells fikk alle, både søyer og lam en bred grønnmalingstrek over ryggen, og da var alt klart for tur til fjells.

            Nei, ikke helt forresten. Hundene kunne ikke sitte i førerhuset i lastebilen, så det ble laget en stor avlang kasse, delt i to. I den ene delen var det plass til bagasje. I den andre til de to hundene, Zorro og Bonnie. Kassen var festet i lastebilkarmene rett bak førerhuset, over sauene, så her hadde de fin utsikt bakover, gjennom et nettingvindu, ned på sauene, og de hadde det luftig, men også lunt og fint. Over var det et lokk over begge rommene.

            Endelig var dagen der! Sauene ble hentet inn. Søyer og lam ble skilt i hver sin kve. I lastebilen ble det strødd godt med strø på hele gulvet. Sauene skulle jo tilbringe mange timer der. I kassen til hundene ble det dyttet et godt lag med høy, teppe og skinn åligge på.

              Først ble hundene plassert i sin kasse. Zorro hadde vært med på dette før, så han og tok det hele med stoisk ro, men Bonnie var dypt fornærmet og hylte helt til hun skjønte det ikke nyttet. Dessuten er jeg ganske sikker på at hun fikk diverse bebreidende blikk fra Zorro, som nok syntes alt bråket hennes var fullstendig unødvendig. Så ble Bonnie stille, og det så ut som heller ikke hun hadde gjort annet enn å tilbringe sin tid i kasse på en lastebil.

            Nå var det lammenes tur. En landgang gikk fra stallgulvet opp til lasteplanet, og så snart det første nysgjerrige lammet var oppe, var det lett å få opp resten av dem, og alle sammene ble da dyttet innerst gjennom en grind som delte lasteplanet i to. Denne grinden ble stengt, og så var det søyenes tur å fylle det ytterste rommet, og karmen ble løftet og lukket.

             Jeg kan fremdeles høre dette arbeidet. Hele tiden fra søyer og lam ble adskilt, og hundene ble plassert i kassen, var det ett enerverende, voldsomt leven. Små spede men også kraftigere brek fra lammene, høye velvokstne grove brek fra søyene, og over det hele Bonnie som hylte i kassen, og i tillegg klangen fra alle sauebjellene.

               Etterhvert roet det hele seg ned og klokken tre om natten kom vi oss avsted. Det er deilig å reise om natten, selv om vi ble nokså trøtte, men det ville vært altfor hett for sauene på lasteplanet om dagen i solskinn, og dessuten er det liten trafikk om natten.

            Turen med lastebil tok fem timer. Med ca to tonn sau ombord kan det ikke går fort, og målet var Jonsdalen, en sidedal opp fra Ål i Hallingdal, forbi Leveld, Vats og Bergsjø. Her har Akershus sauealslag hatt beiterett i mange år. Skal si det var mye snø rundt, men heldigvis lune grønne områder innimellom. 

            Det forundrer meg alltid hvordan busker og blomster ligger og lurer under snøen, klar til å springe ut såsnart solen har smeltet snøen og varmet opp bakken litt. Det stygge brune blir snart grønn, fin gressbakke, vierkratt, dvergbjerk med sine bittesmå blader spretter opp, og snart titter bittesmå forglemmeiei, tett i tett med dvergmarikåpe, gule og blå fioler frem. Det er en slik skarp klar farge på alt sammen.

              Endelig fremme ble lastebilen rygget opp mot en rampe, der lemmen kunne legges ned og sauene slippe ut. Her var det sankekveer med rene labyrintganger som blir brukt om høsten i begynnelsen av september når sauene skal sorteres igjen etter sommeren på fjellet. Nå skulle bare søyer og lam drives rett gjennom til en litt større kve for at søyer og lam igjen skulle finne hverandre, og roe seg noe ned før vi skulle drive dem innover i fjellet, til der vi skulle gå fra dem.

            Igjen var det et voldsomt leven. Søyer og lam ropte etter hverandre i alle tonearter, alt sammen akkompagnert av sauebjeller. Etter en stund fant de hverandre og roet seg ned. Sultne søyer spiste gress, og sultne lam suget så volsomt av mødrene sine at de nesten veltet dem.

            Men hundene da! Zorro var den samme rolige og forstandige. Det var Bonnie også nå. Ikke noe hysteri lenger, men veldig glad for åned på bakken og løpe litt rundt.

            Etter at vi hadde spist litt, begynte arbeidet. Nå skulle sauene følges innover i fjellet.

            Både Zorro og Bonnie var to år, og langt fra utlært, men de var ganske lydige, og det er nyttig når to hunder og to førere skal manøvrere førtiseks sauer over broer, over store, tykke snøflekker, over myrer og bekker. Stort sett gikk det utrolig bra. De var utrolig flinke til "å drive bak". Gikk Bonnie etter sauene til venstre, gikk Zorro etter sauene til høyre, og de byttet plass og passet på sidene.

            Litt problemer fikk vi når vi kom til lune, grønne områder, for da ville søyene spise, og lammene die. Da glemte hundene "å drive bak" og løp heller foran for "å holde dem" for oss i stedet, og da tok det litt tid å komme i sig igjen.

            Langt inne i fjellet går det et sperregjerde tvers over hele dalen fra topp til topp, med en grind midt nede i dalen. Dette gjerdet brukes om høsten under sankingen. Da samles alle sauene mellom dette gjerdet og en større elv. Nå lå gjerdet nede, men de gamle søyene, som hadde vært her før, tråkket ikke over gjerdet, men gikk pent langs gjerdet og gjennom hullet der grinden pleier å være om høsten.

            Endelig var vi fremme der vi skulle forlate sauene. Det var et svært så stemningsfullt sted, med rester etter en gammel steinhytte midt i et fint grønt område, og rundt på alle kanter mørke fjell med store snøflekker. Noen sauer var der allerede. To tusen sauer skal gå i dette området i sommer.

               Akershus sauealslag har engasjert en gjeter med hund, som skal holde øye med sauene i sommer og sette ut saltsten.

            Det var to slitne hunder og førere som nå trasket tilbake uten sau, men hundene var allikevel ikke mer slitne enn at de for etter hverandre og lekte, da vi tok en pause på en stor snøflekk.

            Det var godt å være tilbake ved bilen, og nå protesterte ikke Bonnie da hun ble plassert i kassen. Det var nok deilig å hvile ut.

            Det var deilig med en fjelltur, og det er spennende og kjempegøy å jobbe med sau nå når vi begynner å lære hvordan sau og hund fungerer!

                                                                     BRIT

 

Gjeterhundprøve – vi!

 

            Selv om gjeteregenskapene ligger latent i mange bordercollier, må de lære å gjete og å samarbeide med en fører. Tre ganger i uken hadde vi trent, forskjellige steder og med forskjellig sau, og det vil nok ta lang tid før vi er utlært. 

             For å komme videre måtte vi kaste  oss ut i det. Derfor meldte jeg oss på Gjeterhundnemda i Opplands Distriktsmesterskap på Skreia.

            Banen var kjempefin og oversiktlig, lagt på en inngjerdet, nyslått kornåker. 120 meter fra påle til påle. Fin bane og fine forhold, nydelig vær.  Bare sauene var bra, burde alt gå bra. Men sauene var uhyggelig ville og lettbente. Det virket som de var hentet rett fra skogen, og aldri hadde sett hunder før, men de skulle, ifølge arrangøren, både være litt tung dalasau, og de skulle være hundevant.

            Stor betydning har det nok at de her ble sluppet på et jorde, som verken er hjemme eller noe annet sted de har vært før, og uten sauelukt.  I tillegg ble de på forhånd stuet sammen med andre sauer som de kanskje aldri har sett før.

             Så nesten alle fikk problemer. Jeg lurte flere ganger på hva jeg haddebegitt meg ut på. Noen ganger løp de som om ulven var etter dem, selv om "ulven" hadde lagt seg ned og ble liggende etterhvert både 10-15 meter bak. De skjente fra side til side. I det hele tatt, her fikke fleste, både førere og hunder, virkelig prøvd seg, og brynet nesen skikkelig.  Bare de mest erfarne hunder og førere klarte det virkelig bra, men mange klarte bruksprov, som er 50 poeng eller mer.

            Det ble startet.  "Har det vært sau i kvea?", spurte fører nr 1. Det hadde tydeligvis ikke vært det, for selv ikke kvea ville de første sauene inn i. Den som startet først fikk 47 poeng av 100 oppnåelige. Dette så ikke lovende ut. "Fornuftig at en av "veteranene" starter først", hørte jeg noen sa, før det hele begynte. En måtte bryte, tre kom ikke gjennom; fordi tiden - 15 minutter - gikk ut.

            Vi hadde blitt trukket som nr 17. Bonnie hadde vært ute på banen og lekt med flere andre hunder like etter at vi kom. Hun hadde sittet litt med meg for å se at det var sau på banen, men ikke at de ble kjørt bort fra kvea. Ellers hadde jeg latt henne være i bilen hele tiden, unntatt i pausen mens vi spiste.

               Endelig! En igjen før det var vår tur. Enten kunne det ta lang tid, hvis det ble problemer, eller bare 6-7 minutter, hvis det hele gikk greit. På med filthatt, stav i hånden og oversikt over banen, uten at Bonnie kunne se noe. Det gikk greit med den som startet før oss.  Hun gjorde seg raskt og glatt ferdig. Flink hund, flink fører!

             Jeg gikk inn på banen. Lars Romsås fra Fåvang var dommer. "Banen er din", sa han.

            Bonnie løp ikke "Ut" som hun skulle. Hun visste hvor sauene var, og tok rake veien, men hun krysset ikke midtlinjen. Da sauene begynte å løpe "hjem", det vil si mot der hvor de andre sauene var i en kve, skrek jeg "Hent dem!", og da spurtet hun, laget en passende bue rundt sauene, og "kom med dem" til meg bare med litt "venstre"-kommando-hjelp ved grinden. Sauer og hund kom i et eneste virvar, særlig sau, men på et vis fikk vi samlet dem, uten at jeg forlot pålen. Da ville jeg ha fått 0 poeng i inndriving.

            "Drive foran" var neste øvelse. Her visste jeg at jeg måtte følge etter, og mistet 10 poeng med en gang. Først sauene, så hund, så fører.- Det gikk tålelig bra, men akkurat idet sauene skulle gjennom grind nr 2, skar de til høyre og utenom. Jeg løp da til midtlinjen, for at Bonnie skulle ta sauene med seg, og "drive etter" meg. Dette gikk ganske bra, en sau gikk utenom grind nr 3, tror jeg, men så kom nok Bonnie for nær innpå sauene, og de kom etter og forbi meg i gallopp, men inn i kvea kom de fort og greit, selv om jeg visst glemte å åpne porten helt. Uhu!  Vi kom da i mål! Men rotete var det, selv om ingenting skar seg helt noe sted!

            Det er en kjempebra hund jeg har fått, så bare jeg blir flinkere og hun blir lydigere, og har vært gjennom noen flere baner, så hun vet hva vi skal gjøre, tror jeg det kommer til å gå kjempebra. 

 

            34 poeng ble det denne gang, av oppnåelige 100, men ingen 0, så jeg er kjempefornøyd med vår første gang på gjeterhundprøve.

            Tusen takk til Sau- og Geitalslagets lokallag på Skreia for at jeg fikk være med.  Takk for et flott arrangement og for en fin dag.

            Nå skal vi ta pause fra treningen noen dager, før vi skal bli med på sauesanking i Hallingdalsfjellene.

 

                                                                                           BRIT

 

En border collie, 24 sauer og en hest

 

 

            "Hadde ikke du og Bonnie blitt med, hadde vi ikke kommet lenger enn litt opp i lia her!", sa bonden.

            Ja, det er vel mange både sauebønder og andre som smiler i skjegget, og synes det å trene en byhund til gjeterhund, det må da være helt bortkastet.  Noen ganger har jeg vel tenkt det selv også, men det var flere ting som skjedde den dagen da jeg var utpå jordet med fem flotte pelssauer og opplevde at Bonnie, som trodde hun bare var på tur med meg, plutselig oppdaget sauen for alvor og hele hunden forandret seg fra en ellevill, typisk border collie valp på syv måneder til en alvorlig, intens gjeterhund som krøp sammen, med senket hode og hale, og som var konsentrert om én ting, og det var sauene.

            Jeg hadde aldri tatt i en sau før og med disse sauene som så lett kom til folk når det kom en hund utpå, kom jeg til åta i ulla på en, og den var så god å ta i, og i tillegg er jeg blitt fasinert av disse dyrene som blir sluppet i flokker på fjell- eller skogsbeite for å bli hentet hjem igjen omtrent tre måneder senere.  Hele denne tiden har hver søye ansvar for en, to tre eller opp til fire lam, som de helst skal ha med seg store og fete hjem om høsten. Så fra den gang har jeg tatt tre brevkurs om sau.

            Jeg har hatt hytte i Hurdal i to år nå, og oppdaget etterhvert at bonden hadde noen sauer og en hest, og han oppdaget at jeg hadde gjeterhund. Så i fjor høst hjalp vi med å ta inn sauene. Nå i vår var vi på hytta og hørte masse breking fra gården som ligger noen hundre meter ovenfor hytta. "Det er sikkert sauene som blir sluppet ut. Det må vi være med på", sa jeg til Bonnie.

            Sauene skulle følges opp på åsen, viste det seg, så Bonnie fikk virkelig jobbe. "Ut høyre!", "Ut venstre!" Det gikk over stokk og stein, men fremover kom vi, og en gang synes hun det gikk for fort så hun stakk foran for å bremse dem, men var lett å få tilbake, og forsto at nå skulle vi "Drive foran!", og nåde den som våget å gå gal vei!

Som nevnt hadde sauene såvidt møtt Bonnie høsten før, da vi hjalp bonden å ta inn sauene. De følte seg ikke så trygge på henne da, og bedre var det ikke nå som de hadde ansvar for alle disse små lammene. 20 sauer tok vi med oss opp på åsen, resten skulle bli igjen på gården. "Så jeg hadde noe å trene på", sa bonden.

            Neste gang jeg kom på hytta viste det seg at etter tre dager hadde alle sauene funnet veien ned igjen, og noen av dem hadde funnet veien ned til hytteområdet, for der hadde de gått året før, så vi ble enig om at neste år fikk vi ta dem på bil og kjøre dem rundt og opp i åsen.  I år fikk de heller gå her nede.

            Så da jeg kom for å ha ferie i juli hadde de spist opp alle blomster, roser, clematis, rotskudd, nye skudd, jordbærplanter, bringebærplanter, gresløk, og riktig rensket opp over alt, og slik ble det til at Bonnie og jeg fikk ansvar for 24 sauer.  Den første tiden uten hest.

            Hytteområdet er ikke så stort, men relativt tettvokst, og noe kupert, så stadig syntes Bonnie vi måtte ut å se til sauen, eller som jeg kalte det "Ut å temme sau!" Jeg hadde kjøpt med en sort bøtte, og fått tørrfôr av bonden.

            Til å begynne med gikk det litt vilt for seg. Bare sauene fikk se meg, stakk de av.  De var vant til å bli jaget fra hyttene, og i tillegg visste de nå at Bonnie kanskje kom. De forsvant opp alle stikkveier og stier, og gjemte seg ofte innunder hytter. Det er utrolig så raskt dyr med slike fyrstikkben kan forflytte seg.  Men vi fant dem, drev dem sammen et sted der jeg satte ned bøtten med godt i, og mens sauene slåss om innholdet i bøtten, kunne jeg trene Bonnie i åflytte seg til høyre og venstre, kalle henne til meg, og sende henne rundt sauene igjen.  Skal si hun er flink til å holde avstand med en gang vi er ute i terrenget.  Etterpå drev Bonnie alle sauene foran seg oppover gårdsveien mens jeg sakket lenger og lenger etter, så kalte jeg henne til meg og sendte henne for å hente dem til meg igjen.

            Men så begynte marerittet. En av søyene - vi døpte henne sprangsøya, for hun sprang som en spranghest over gjerder på mer enn en meter, mens hun holdt om juret med bakbena - hun likte ikke å ha så liten plass, så hun hoppet over gjerdet for lete etter bedre beitemarker.  Jeg kunne høre når hun kalte på, eller nærmest ga de andre ordre om å følge henne.  Opptil 18 av de 24 klarte hun å lokke med seg, men som oftest var det 8 som aldri dro noen steder.

"Finn sauen!" sa jeg, og Bonnie snuste og fulgte spor og fant sauen i en åker på en gård ca 1/2 times tur tvers gjennom skogen. Oppover med dem. Nå begynte de å venne seg til Bonnie, så det var atskillig lettere å flytte dem nå.  Noe jeg nå fant ut var at Bonnie løp avsted, fant sauen, kom tilbake og gikk foran til vi nærmet oss sauene; da pekte hun helt tydelig og viste meg hvor de var. Hun gjorde ikke noe på egenhånd, men ventet til hun fikk beskjed om hva

hun skulle gjøre med dem.  Jeg er så redd for at hun skal sette seg fast hvis hun har halsbånd på seg, så det var fint å oppdage at hun ikke trenger det, men at hun forstår at det er vi som leter etter sau, ikke bare hun.

            En annen gang fant jeg dem ikke i den samme åkeren. Da tok jeg med Bonnie opp på gården, for flere kvelder på rad hadde sauene kommet hjem etter å ha vært på farten hele dagen, for så å ende i havreåkeren hjemme.

            Der var de ikke, men jeg ba Bonnie "Finne sau!" og tenkte vi kunne reversere sauenes runde og se om vi fant dem. Vi fant hesten, og stedet der sauene hadde hoppet over piggtrådgjerde for å komme til en annen åker lenger syd.

            Hesten tok jeg i luggen og leide opp til de sauene "hans" som ikke hadde hoppet ut. Skal si det ble gjensynsglede. Og så ned for å se om sauene var i åkeren. Bonnie sa "Ja!", selv om ikke jeg så noen sauer, men de var der, og hadde slett ikke lyst til å forlate den gode maten, men etter mye strev fikk vi dem endelig opp til de andre, og fikk bonden til å gjerde bedre, men sprangsøya fant nye steder hele tiden, og da hun en gang klart å få med seg 5 lam; sine egne to og tre til, da bestemte bonden seg for å ta henne inn og levere henne til slakteriet.

            Allerede året før hadde bonden vært plaget av at noen av søyene stakk av, og det var før jeg begynte å trene Bonnie på dem, så det kunne ikke være grunnen. Nå har han fjernet enda to søyer og ett lam, så nå har han fått en flokk som holder seg der de skal være.

            Når jeg kommer for å trene Bonnie nå, sender jeg henne ut for å hente dem, og det varer ikke lenge før jeg har dem rundt meg, enten de var på jordet eller i krattet ett eller annet sted. De er ikke blitt helt tamme, men mye tryggere og noen kommer helt opptil for å få Mariekjeks; selv noen av lammene.

            Nede på hytteområdet, vet Bonnie alle stedene der de pleide å stikke av, så hun går bak sauene sammen med meg, løper ut høyre eller venstre for å sperre der det går en sti til siden, tilbake bak sauene, ut til den andre siden for sperre.  Sauene vet det nå, så de venter å se henne der, så det er ikke vanskelig å drive dem veien rett frem.

            Andre ganger kan vi gå en runde på hele området bare for å telle sauene der de ligger to, tre eller flere sammen i små flokker.  Før spratt de opp og løp når vi kom, men nå blir de rolig liggende. Bonnie finner dem, stanser og peker, jeg teller, og så går vi videre.

            På det store jordet er de nå lette å "Drive etter" med Bonnie bakerst og jeg foran sauene, eller "Drive foran" med Bonnie mellom meg og sauene.

            "Hadde ikke Bonnie og du blitt med, hadde vi ikke kommet lenger enn litt opp i lia!" sa bonden på forsommeren. Det var mer verd enn 50 poeng på gjeterhundprøve det. "Bare tren på sauene så mye du vil, du, det er fint at noen holder orden på dem!"

            Tamme sauer har vi fått til, som det er atskillig lettere å ha med å gjøre, både for bonden og for en som trener gjeterhund. Styrbare sauer har vi fått til, som lettere flytter seg for hund, og som vet hvor Bonnie dukker opp, hvis de ikke går der de skal. En grunneier er glad for å ha en hytteeier med gjeterhund, og en hytteeier er glad for at det er en grunneier med sau. Jeg har lært masse mer om sau, og fått mye mer respekt for sauene som "ansvarsbevisste" dyr som passer sine lam hele sommeren, og sørger for at de får mat. Jeg vet nå at det også blant sauer finnes enkeltindivider og personligheter. Det vil ikke lenger være lett å trene gjeterhund og bare se på sauene som gjenstander vi bare kan bruke og bruke. De er så mye, mye mer!

            En stor takk til bonden, Åse og Odd Solsrud i Hurdal, for denne spesielle, minnerike sommeren Bonnie og jeg har opplevd med ansvar for 24 sauer og en hest.  Men også en takk til familien Sand fordi jeg alltid er velkommen til å trene på Sjåstad. For hadde jeg ikke hatt denne anledningen til åtrene Bonnie på små jorder og store jorder, med store flokker og små flokker sau som er vant til gode hunder, ville hun ikke ha blitt en så brukbar gjeterhund. Denne kombinasjonen med jobbing og trening, som vi har hatt mulighet til i år, er nok det som må til for å lage en brukbar gjeterhund, men om det blir gjeterhundprøve noen gang, det vil mine konkurransenerver og omstendighetene vise.

 

Takk for i sommer!

 

                                                                        BRIT