Hvorfor vil du ikke leke med meg lenger!

            Det er kommet ½ meter sne og ”valpen” fra i fjor – Sam – som er blitt 1 år og 7 cm høyere enn sin mor – Megan – hopper og spretter i den nye sneverdenen, men han synes det er så trist at han ikke kan få med seg Megan på leken. Du må da leke med meg når jeg er på besøk.

            ”Men, Megan, kom da! Lek med meg! Se her, jeg kommer med sokkis! eller ”Se på denne flotte pinnen, da! Kan du ikke ta tak, så kan vi løpe sammen med den?”

         ”Ro deg ned, unge mann! Jeg kan ikke det nå, skjønner du! Jeg har andre ting å tenke på! Jeg skal ha valper, skjønner du!”

         Egentlig sier ikke han noe og ikke hun heller, men kroppsspråket til begge hundene forteller mye. Men akkurat i disse dager går hun sin tur, og han er nødt til å finne seg i å gå sin tur, og hive sokkiser og pinner i luften og løpe med dem uten kompis. Selv om han ikke skjønner noe av det. Og liker det slett ikke!

         Inne er det akkurat det samme. Stadig finner jeg mange av Sams leker oppi sengen til Megan. Han prøver og prøver å få henne med på leken. Når de får hver sin tyggepinne etter måltidene, streifer han hodet hennes med tyggepinnen stikkende ut av munnen.

            ”Se, er den ikke fin! Ser den ikke kjempegod ut! Prøv å ta den da vel!” Men nei. Hun later som om hun ikke er interessert. Men hvis han ligger og tygger på en tyggepinne som tydeligvis er kjempegod, da står hun tilfeldigvis og henger ved siden av, tar tak i tyggepinnen hvis den stikker ut av munnen hans, og drar. Da smiler Sam, men ikke søren om hun får den. Det er tydeligvis en del av spillet, og han gleder seg over at de har kontakt.

         Nå er Megan nesten seks uker drektig, og Sam skjønner fortsatt ikke noe av hvorfor Megans har forandret seg så veldig. Til nå har det gått an å be ham slutte å plage Megan når vi er ute, men i går ruste han inn foran henne om og om igjen, så hun fikk ikke gått på do en gang. Han snuser veldig ivrig på henne. Og får lov til det. Sannsynligvis endrer luktene fra Megan seg hele tiden.

            Nå var det nesten godt å sende ham hjem til min sønn som eier ham, og det så absolutt ut som Sam tenkte det samme. Jeg er ikke i tvil om at Megan syntes det var en kjempegod idé. Deilig å ha meg for seg selv. Da kan hun bli kost med og kost med uten å konkurrere med den store ”valpen” fra i fjor. Dessuten er det godt å kunne sove i fred uten hele tiden å bli mast på: ”Lek med meg, da!”

                                                       BRIT