Hjelp jeg er blitt fostermor

 

”Vet du om det er noen som kunne tenke seg å sosialisere en valp i et halvt år? Var spørsmålet jeg fikk.. ”Siden skal den bli gjeterhund.” ”Hva hvis jeg er interessert.” svarte jeg. Og slik ble det.

            Jeg hadde fulgt henne og sosialisert de andre valpene og henne fra hun var ti dager gammel, men ville ikke ha henne med hjem før hun var blitt 8 uker. Mente at hun ville ha godt av å være sammen med de andre valpene så lenge som mulig. Min egen border collie Megan skulle til oppdretter for å bli trent frem mot gjeterhundprøve fra slutten av mai, så jeg tenkte det var bra med litt overlapping, så hundene ble kjent med hverandre før Megan ble sendt av gårde.

            Vi gjorde som jeg hadde lært, vi hentet valpen, sørget for at Megan var ute på tur da vi kom hjem, og så kom hun hjem. Hun påtok seg morsrollen med en gang. Irettesatte valpen, la seg ved siden av henne og oppmuntret henne til å være med på leken. Noen ganger når det gikk for vilt for seg, satte Megan seg på henne til hun roet seg ned, og så begynte det forfra igjen. De får aldri lov til å leke lenge av gangen. Jeg har også vært veldig nøye på hvem som får mat først. Rangordning er border collien veldig opptatt av. Ofte tar jeg en ostebit først for å markere at jeg er lederen.

            Valpen hadde ”hus” i lekegrind fra første stund, og ble vent til å være der tider av dagen, og Megan hadde sitt store bur like ved siden av. Begge er vant til å være alene hjemme.

            Megan hadde vært litt av en prøvelse året før da hun var valp. Når vi skulle på tur og hun ble sluppet løs, løp hun bare rett frem, og hvis jeg ikke passet på, ble hun borte. Lille Nan er av en helt annen type. Da hun ble alene hund, etter at Megan var reist til oppdretter, begynte vi å gå tur i skogen. Hun holdt hele tiden øyekontakt med meg, og hvis hun løp litt i forveien, kom hun alltid tilbake for å passe på at jeg var med. Plutselig var det helt utrolig hyggelig å gå tur i skogen igjen.

           

Hva mente jeg burde være mine hovedoppgaver som fostermor:

 

-   gjøre henne husren

-   venne henne til lyder og ting som lager lyder – inne og ute

-   venne henne til andre hunder og andre dyr

-   venne henne til folk – små og store

-   prege henne på sau

-   noe lydighetstrening

Når man bor i Oslo var det ikke til å unngå at hun kom til å venne seg til lyder og gjenstander av alle slag. Egentlig er man ikke selv klar over hvor mange forskjellige lyder og ting vi har rundt oss daglig. I hvertfall ikke hvordan de kan virke på en liten valp. Alle turene ut for å få henne stueren ga henne nok av erfaring med alle slags lyder. Lastebiler, busser, traktorer, spylebiler, og mye, mye mer.

Det tok litt tid å få Nan stueren. Steder som vanligvis var lukket av var ”ute”, og det hender at hun ikke klarte å holde seg hvis det var lenge siden hun hadde vært ute, og vi møtte naboen i første nede i gangen. Nå går det bra.

Barn og barnevogner kom til å bli kjempespennende, for nesten alle som triller barnevogn må la småbarna hilse eller se på den lille valpen, siden må vi som hundeførere avvenne valpen igjen fra å ville hilse på alle barnevogner. Megan er ikke trygg med barn, selv om hun opplevde akkurat det samme som Nan. Nan er en liten perle når det gjelder barn. Vi har en mor med to barn vi stadig møter på morgenturen. Lille Kristoffer hyler opp når han får se oss komme, ikke av redsel, men fordi han ikke kan komme fort nok bort til Nan. Nan legger seg ned og lar ham klappe seg, og hun holder seg nede. Problemet er at lille Kristoffer ikke ser forskjell på Nan og Megan, så hvis jeg kommer med Megan og han setter seg på huk og ser på henne, stivner hun, og jeg synes det er best å gå videre.

Når det gjelder mennesker for øvrig, er Nan ganske selektiv, så det er ikke alle mennesker hun vil hilse på, men hvis det er noen som smiler til henne eller bare ser på henne, må hun hilse på, så jeg arbeider med å få henne til å slutte med det.

Jeg kan jo ikke la hundene løpe bort å hilse på alle hunder vi ser på vår vei heller, og det har selvfølgelig ført til at de tror at noen løse hunder kan være noe skummelt, så det må jeg prøve å gjøre noe med. Andre border collier er aldri noe problem. Andre dyr: Vi møtte en katt en dag. Fy så spennende! Både Megan og Nan ville nok jage etter katt hvis de så en som løp av sted, og de var løs. Hest har vi møtt. Det gikk bra.

            Når det gjelder lydighetstrening er jeg opptatt av hva som kan komme til å være nyttig for videre gjeterhundtrening siden. ”Sitt” er ganske greit å lære enhver hund selv om hun ikke vil få bruk for det i gjeterhundarbeid. En hundevalp i byen må ofte gå i bånd. Nan må sitte hver gang hun skal ha på seg halsbånd eller leierem. Nedover trappen må begge hundene ”gå bak”. Nå etter at hun har fylt 6 måneder her jeg begynt å utvide til ”dekk” og ”stå”, og etter hvert ”bli”. Hun er veldig lærevillig, og kan gjøre hva som helst for en godbit, men også hvis hun ikke får noe.

            Noe som Nan ikke vil få bruk for er at jeg har latt henne prøve seg på flere typer agilityhindre. Det var ikke noe problem. Viktig at en valp opplever mest mulig uten å bli skremt. Nå er hun blitt ganske uredd og trygg.

            Preging på sau mener jeg er veldig viktig. Spesielt når det gjelder denne valpen som ikke var spesielt interessert i sau ved 9 ukers alder, slik Megan hadde vært, men jeg kunne se at Nan så på og studerte sauene. Det var akkurat som om hun lette i hodet sitt for å finne ut om dette kanskje var noe hun burde interessere seg for. Så ofte som mulig gikk jeg bort til sauene og sto en stund for å la henne tenke over sakene. En gang gikk jeg inn på jordet med henne i langline og gikk rundt hele jordet mens sauene samlet seg, og da begynte hun å peke mot dem, men gikk rolig videre med meg. Neste gang gikk vil rett mot den lille flokken, da krøp hun sammen, men med en gang sauene beveget seg litt fortere unna, kom halen i været og det ble en lek. Så lot jeg det gå en stund, før jeg tok henne ut på treningsjordet i langline og gikk mot sauene, som flyttet seg og da krøp hun mot dem. Sauene stanset og stirret på henne som stirret igjen. Så beveget Nan seg 10 cm frem og sa ”baff” og sauene løp litt unna. Dette gjentok seg en gang til, men da ble Nan stående med tre sauer på den ene siden og to på den andre siden og Nan i midten uten å vite hva hun skulle gjøre. Da ropte jeg på henne og hun kom med en gang.

            Da Nan var 6 ½ måned tenkte jeg at jeg måtte prøve om hun kom til å tenne på sau for alvor. Jeg slapp henne inn til en liten flokk, hun begynte å løpe rundt, men var ikke rask nok, så en del av flokken samlet seg i et hjørne. Da løp Nan og hentet en etter en av de andre og ga seg ikke før hun hadde alle i hjørnet. Der sto hun og holdt dem med øynene.

 ”Gjeterhund på vei!” tenkte jeg. Om hun vil bli noe talent eller ikke vil tiden vise.

Det er ganske spesielt å være fostermor. Uansett om det er min eller andres valp, er det i grunnen utrolig mye arbeid som bør legges ned i en valp for at det skal bli en bra voksen hund ut av det. Uansett om det skal bli en familiehund, en agilityhund, en lydighetshund eller en gjeterhund. Masse oppmerksomhet og kos, mange turer, mye konsekvent behandling og etterhvert lydighetstrening.

Det er kjempespennende å oppleve den første tiden med en hund to ganger så like etter hverandre, og se hvor utrolig forskjellig de kan være , selv om de kommer fra samme sted. Men selvfølgelig har de ikke samme foreldre. I tillegg har det vært helt utrolig å oppleve å hente en pyslepys av en border collie valp, som nå er en trygg, selvsikker valp på vei til å bli en trygg voksen hund som virker sterk både fysisk og mentalt.

Lykke til du lille Nanny min!

 

 

                                                              BRIT