Hvor i all verden er du ?

 

            Megan er ikke min første hund. Ei heller min første valp, men aldri har jeg opplevd maken. De andre valpene jeg har hatt, har fulgt etter meg fra første stund, uten bånd, men denne her ... .

            Se for dere: I påsken 7-8 uker gammel valp. På hytta. De første par gangene fulgte hun etter, men så måtte reviret utvides. "Ikke følg etter! Bare gå videre!" sies det. Ingen Megan kom, og når jeg visste at de holder på å bygge på på nabohytte, kunne jeg ikke ta sjansen på planker med spiker opp m.m. Midt opp slike planker fant jeg henne, uskadd, heldigvis. Hun fikk skjenn, men det kunne jeg se at gikk inn og ut, forståelig nok.            Så forsvant hun igjen. Helt søkk vekk. Jeg ventet, ingen Megan. Til slutt fant jeg henne halvveis opp mot gården, og hun var kjempeglad da hun fikk se meg, og kom med en gang.

            Etter det ble det langline, og resten av påsken gikk greit.

            Så var jeg på hytta til min søster. Nytt sted. Her må hun da følge med oss. Men, nei .... .Ørene ble lukket og hun dro av sted rett frem innover mot myra. Jeg ventet. Det skal man jo. Ingen Megan, men hun var nå bare blitt noen uker eldre, så jeg nådde henne igjen, og fikk henne med, og måtte ha henne bundet mens vi var der.

            Så gikk vi på St. Hanshaugen - en park i Oslo - tidlig, tidlig en søndag morgen. Jeg slapp Megan løs. Ørene lukket seg og hun løp rett frem og var vekk. "Ikke gå etter! Gjem deg bak et tre!" Til ingen nytte Vekk var hun. Jeg gikk flere runder i parken og hoiet og ropte. Jeg gikk hjem. Ringte til Viking. Jeg ringte til drosjene. Jeg gikk en runde der vi bor og hoiet og ropte. Ingen Megan. Etter tre timer tenkte jeg at jeg fikk gå på Veterinærhøgskolen og høre om det var blitt levert inn en valp. Da jeg kom ut på gaten fikk jeg se en eldre mann med en border collie. Jeg ropte og hun kom med en gang, på plass, og ble med inn. Hun var helt uskadd, men flyktelig sliten. Mannen bare forsvant, så jeg aner ikke hvor hun hadde vært de tre timene.

            Så var det båndtvangstid i flere måneder, og langlinen ble flittig brukt. 

            Vi gikk stadig turer i skogen, med langline, og da båndtvangstiden var over i august, prøvde jeg henne løs. Hun løp avsted, men kom stadig tilbake. Men en gang, da gikk vi til og med sammen med en annen hund og eier, var hun plutselig søkk vekk. Dette var i Maridalen i utkanten av Oslo. Ingen Megan og helt tyst i skogen. Jeg ropte og hoiet. Vi gikk hver vår vei. Vi kjørte så langt vi kunne i en retning hvis hun hadde dratt den veien. Ingen Megan. Jeg dro dit hvor vi pleide å trene, hvis hun hadde gått etter hundelydene derfra. Ingen Megan. Nå var vi fire-fem eiere og nesten ti hunder som dro for å lete og rope. Vi fikk hundene til å bråke, men ingen Megan viste seg.

            Til slutt skulle jeg hente min sønn for å gå innover fra Sognsvann i mørket. Jeg ville ikke gå alene. Da var det en av klubbmedlemmene som fikk det for seg at hun på vei hjem måtte dra til Sognsvann for å se etter Megan, og da fant hun henne svimende rundt i veibanen ved Kringsjå stasjon - like ved Sognsvann - sammen med en annen hund Hun ble kjempeglad da hun fikk se noen kjente, og stupte inn i bilen hennes. Nok en gang uskadd. Men hvorfor stakk hun av, og ble borte i tre timer. Var det et rådyr, en annen hund, noen med en barnevogn, en jogger eller hadde hun fulgt et spor? Dette vil jeg vel heller aldri få svar på.

            Det jeg er kommet frem til er at jeg har fått meg en hund som i en hundeflokk ville ha vært meget høyt oppe på rangstigen - 5%-en - i hundeflokken. Da hun kom inn første gang 7 uker gammel der hun skulle bo, var det ingen engstelig valp som kom i hus. Helt målbevisst og freidig gikk hun inn i alle rom, inn i alle kroker. Hun undersøkte helt bevisst hele sitt revir. Selvfølgelig har det også vært det hun har gjort på St. Hanshaugen, i Maridalen, på hytta til min søster, på vår hytte og andre steder vi har vært. Hun har fra første stund vær uredd, nysgjerrig, kjærlig og glad i både mennesker - små og store - og andre hunder.

            Vi hadde en maktkamp gående fra hun kom i hus helt til hun ble ca ti måneder. Alt måtte "diskuteres" bortsett fra lydighetsøvelser. Da hun ble omtrent ti måneder var det som om en bryter ble skrudd om og jeg hadde plutselig en hund som begynte å akseptere meg som leder. Hun konsentrerer seg stadig bedre når vi trener, mens hun tidligere  i tillegg også måtte ha med seg alt som skjedde rundt henne.

            Dette har vært en skikkelig utfordring, og flere ganger holdt jeg på å gi opp. Men bare nesten. Alle de som velger eller får utdelt en av de 95%-ene i et valpekull, vet ikke hva vi andre må slite med, men man bør ha hatt hund før for å mestre en valp av de 5%-ene. Jo mer flokkbevisst en hund eller en rase er, jo viktigere er det at lederrollen er klar, og at man vet hva man må gjøre for å nå dette viktige målet, på en fornuftig måte, selv om det kan ta flere måneder.

 

                                                               BRIT

 

  Megan – valper eller ikke
Tanker og vurderinger når det gjelder
Megan som avlstispe

 

 

Det er vel naturlig for alle som skaffer seg en tispevalp at de før eller senere, hvis man synes at tispen er den beste i verden, får lyst til å oppleve å la den få valper.

Jeg er vel ikke noe unntak i så måte, men jeg har bevisst tenkt på en rekke ting som må være på plass før jeg ville bestemme meg for å la Megan ha valper.

Spørsmål jeg har stilt meg fra første stund er: Kommer Megan til å bli så vellykket at hun er ”verdig” å avles på? Klarer hun gjeterhundprøve?

Det første var den flotte kritikken vi fikk på valpeshow da hun var 7 måneder gammel: ”Tiltalende helhet. Feminint hode. Utmerket hals. God kropp og benstamme. Godt vinklet. Fin pels. Beveger seg med utmerket steg.” og hun ble BIR = Best i rasen. Dette var slik dommeren så henne da.

Gjeterhundprøve klarte hun.

Gemyttet er det man skal legge aller mest vekt på, sa de på det seminaret Norsk Kennel Klub hadde forrige helg. Det har vel aldri vært noen tvil om at Megan har et utrolig godt gemytt. Hun oppfører seg vennlig både mot andre dyr (selv katter nå) og folk, selv barn (selv om hun er på vakt og er litt skeptisk). Hun er en harmonisk og veldig glad hund. Hun elsker sau!!

Det var eksteriør og gemytt. Er det nok? Nei, så enkelt synes ikke jeg det er! Hva med slektskap til eventuell hannhund man kan tenke seg å bruke? Det må studeres nøye. Selv om enkelte avlshunder går igjen bakover i stamtavlene, behøver ikke det bety noe hvis hundene fra samme linje er synlig friske.

Da kommer vi over på helse, der mye ikke kan ses, men alle avlshunder kan være arvemessig bærere av: I 10 generasjoner kan forskjellige sykdommer ligge latent i en avlslinje lærte jeg på avlsseminar på Wheaten Treff. Heldigvis virker det som border collien er relativt helsemessig sterk, mens wheaten terrieren har en del plager som er arvelige. Det er ett område forskningen har fokusert veldig på, og som  er kontrollerbart: Det er HD.

Når det gjelder border collien er det et problem. Kanskje har andre raser det samme problemet: Det er så få hunder som blir røntget for HD. Det er registrert 23.732 border collier i Norge. Av disse er ca 3.000 røntget, dvs. 14,2%. Det er ikke mye. Dette er tall hentet fra Sau og Geits gjeterhundprogram hentet fra Internett. Antall som er røntget FRI er 85,4%, og etter å ha gått gjennom flere avkomsregistre, har jeg kommet til at 85,4% virker allikevel bra som snitt.

Sist men ikke minst: Har jeg tenkt nøye gjennom om jeg vil bruke en hel vår og sommer på parring, drektighet, valping og oppfølging? Eller er det annet som kan være viktigere å gjøre sammen med Megan og for rasen?

 

Konklusjon

Når det gjelder Megan som hund og avlsmateriale, mener jeg at hun er utmerket i seg selv, både fysisk og psykisk. Dette er konklusjonen etter å ha studert stamtavler og HD-status og slektskap bakover.

 

                                                                BRIT

 

Hvordan i all verden vet de hva de skal gjøre?

Hvordan kan vi vite hvordan valpen blir?

 

            Jeg sitter her ved valpekassen akkurat som jeg gjorde for to årsiden da Megan var en av valpene som var født to dager tidligere. Mia har fått 11 - elleve - valper. Hun legger seg til, hun velter dem over på ryggen, masserer magene og slikker dem rene, hun lar dem være i fred. Jeg har også sett søyer som får sitt første lam, hvordan de gjør alt slik de skal. Er det ikke fantastisk at naturen har lagt alt til rette på denne måten. Tispe eller søye blir parret eller bedekket og går sine uker eller måneder, fødselen sette i gang, og samtidig settes det igang en prosess som vi ikke kan se, men som gjør at dyremor vet hva hun skal gjøre etterhvert når tiden er inne. Det er sikkert ikke alle dyremødre som er like flinke, men slik er det jo med oss mennesker også.

            Mia er gjeterhund og mammaen til min neste border collie. Pappaen er Tweed, importert gjeterhund fra Scotland. Megan ble født 1. februar, og da hun var seks dager gammel plukket jeg ut en sort/hvit border collie fordi hun var den som hadde det tradisjonelle, hvite bleset opp i pannen og hvit krave. Jeg fikk anledning til å følge henne fra hun var to dager gammel, og stor ble min forbauselse da hun tre uker gammel fikk brune flekker over øynene, brune kinn og brun på bakbena. Tenk, det ble en ny tricolor, men det er ikke en gjentakelse av Bonnie. Dette kommer til å bli en skikkelig utfordring, og det er godt at jeg har hatt border collie før, selv om Bonnie var adskillig lettere å ha med å gjøre, og lettere å forme.

            Tenk om vi hundeeiere hadde hatt i oss hvordan vi skulle behandle valpen til enhver tid. I stedet har vi etter nesten 14 år glemt mye om hvordan det var å ha valp, og det er ikke to valper eller hunder som er like, så samme fremgangsmåte kan ikke overføres fra en hund til en annen.

            Men heldigvis er det allikevel mye av tidligere erfaring som dukker opp i tankene etterhvert og hjelper til, og det er ikke tvil:

            Spennende blir det, selv om det er langt frem til jeg har en border collie slik vi ser dem arbeide med sau eller i lydighetsringen.

PS. Nå er det gått to år og det er Megan som får sine første seks valper.
 

                                                                                   BRIT