Fjellmus kommer til byen
Mange kjenner vel historien om Fjellmus og Bymus av Barbara Ring. Det var lett å tenke på dem da vi ble tilbudt å overta en ett og ethalvt år gammel border collie hannhund med navnet Drift nå i vinter. Han hadde til da bodd i Snertingdal på en sauegård sammen med fire andre border collier. Vi har Bonnie - en border collie - fra før.
Som jeg har nevnt før er det krevende å ha en border collie. Når en og samme familie har fem, er det lett å tenke seg at det blir liten tid til å ta seg av hver enkelt. Drift ble den som kom til å lide mest under det, og eieren mente han fortjente mere utfordringer, men det måtte være hos noen som helt sikkert ville være glad i ham, og som ville gå masse tur med ham.
Vi kunne få lov til å ta ham med på hjemlån, men våre betingelser for å kunne overta ham var at vi likte ham, at han likte oss og selvfølgelig at Bonnie og Drift likte hverandre, og at han likte seg hjemme hos oss. "Vi kommer for å hilse på ham!"
Vi falt pladask. Alle de andre hundene, unntatt søsteren hans, kom og hilste, mens Drift satte seg ved veggen med sitt halvt sorte, halvt hvite ansikt og så forskende på oss, akkurat som vi husket at Bonnie hadde gjort som liten før hun kom hjem til oss. Han studerte oss en stund, men så var det gjort og det var helt tydelig gjensidig kjærlighet. Men Bonnie falt ikke! Det var mye mer spennende med Ted, faren til Drift. De to stormflørtet.
Vi tok med oss Drift til byen på prøve. Han var bilsyk, og både tisset på seg og siklet hele turen, og det var tydelig at han ikke likte å være med i bil. Hvordan skulle det gå så mye som vi farter rundt i bil? Vel hjemme, viste det seg at han ikke kunne fordra ågå i bånd. Snuten var to cm over bakken, og skulderbladene vippet opp og ned, halen hang rett ned, og hele hunden så nitrist ut. Ville vi orke å se på dette i lengden, da? Han kunne ikke gå i
trapp hekk bånd heller, og vi som bor i annen etasje. Ville han kunne lære å gå i trapp, tro? Da vi kom inn var han en lykkelig og glad hund med en gang han fikk av seg båndet, og det første han gjorde var å løfte på benet og tisse på teppet i stuen. Hadde vi skaffet oss en ett og ethalvt år gammel hund som ikke var stueren. Huff! Dette så ikke lovende ut. Han spiste maten han fikk, brød med leverpostei var spennende og tørrfor og boksemet gikk ned på høykant. Han sov rolig hele natten på skinnet sitt. Men vi gråt inni oss hver gang vi var ute en tur med ham i bånd. Da virket han så indelig trist denne gjeterhunden fra Snertingdal. Hvordan tok Bonnie det å være to? Som før sagt syntes hun Drifts far var mye mer spennende, men det tok ikke lang tid før hun prøvde å få Drift med i leken. Drift skjønte ikke noe av Bonnies lek med ball, eller sokk, eller toliter plastflaske, eller pinner hun biter på og løper rundt med ute. Men flørteleken kunne han, og det gikk raskt for seg rundt i leiligheten. Jo, de fant hverandre. Men vi skjønte fort at det var viktig alltid å klappe Bonnie også hver gang vi klappet Drift, ellers måtte vi regne med å se inn i noen store sårede Bonnie-øyne.
Vi hadde Drift på besøk et døgn, og maken til hund tror jeg ikke vi kan finne noe annet sted. Han har et herlig gemytt, er kjempeglad, og så ivrig etter å lære at iløpet av dette døgnet, kunne han gå ned trappene, og opp den nederste lille trappen, men så måtte vi bære ham de to neste trappene opp. Han slo seg helt tydelig til ro hos oss. Men ute i bånd var hele hunden like trist å se å se på.
Vi dro til Snertingdal med ham, og sa at vi måtte tenke litt på det, og at vi eventuelt skulle hente ham ved påsketider. Men har man først tapt hjertet til noe eller noen, så er det ikke lett åglemme eller å vente, så en uke senere ble han hentet, betalt for og var vår.
Nå regnet vi med at det var viktig å gjøre ting riktig. Det ville sikkert ikke være lett for Bonnie som den HP (hovedperson) hun er, å dele oss med noen på heltid. Jeg spurte flere som hadde hatt mer enn en hund lenge, for å få råd, men det viste seg at det er ikke så mange som tenker over dette. "En tispe og en hannhund det går da alltid bra!" Jeg hadde hørt om tispe og hannhund som slett ikke gikk bra. Dessuten hadde jeg hørt om en voksen tispe som drepte tispevalpen som kom i hus. Denne hundeeieren ble anbefalt å prøve igjen, men da å passe på at den eldre hunden var ute når den nye kom; da ville den eldre hunden lettere akseptere at den nye hunden var kommet for å bli. Bonnie var ute; Drift kom for å bli. Det gikk bra. Vi hadde forberedt oss på at Drift måtte bæres opp trappen, men neida, det var da ikke nødvendig, han hadde vært her før, så trapper kan man da gå i. Skal si han var stolt! Et problem løst! Hunder er visst ikke sjalu i vår forstand, men det er ikke dumt å legge litt arbeid i å legge forholdene til rette, og tenke over hvordan man gjør forskjellige ting. Hvem får mat først; hvem bør få mat først. Får Drift mat først blir han ypp og sjefete, og er nesten ikke til å være i hus med for Bonnie; får Bonnie mat først blir han adskillig mer dempet. Vi må alltid passe på at begge blir klappet og snakket med. De er helt tydelig opptatt av at det skal være en rettferdig fordeling, både av klapp og godbiter.
Men ute, var han like trist i bånd. Han kunne vel ikke gå løs i byen, trodde vi, han som var vant til å være fri og løpe fritt eller stå i hundegård. Vi slapp ham, og han var helt ellevill, men utrolig lydig. Snart tok han etter Bonnie og stoppet på alle gatehjørner og ventet med henne til de fikk beskjed om at åkunne de gå over. "Ligg!" og han ligger pladask. "Sitt!" og han sitter og ser opp på deg som om han ikke har gjort noe annet. "Gå og legg deg!" så går han å legger seg. En hard plystrelyd ute så ligger både Bonnie og Drift pladask.
Dette så jo ikke så verst ut. Gå i bånd liker han fortsatt ikke noe særlig, eller kanskje det er "jobb" for ham tro, for halen er ikke mellom bena, men ned som når border collien jobber med sau. Noen ganger glemmer han seg og løfter hodet, men så dukker han ned igjen. De er blitt ganske flinke til å gå i bånd sammen, men da må Bonnie gå ytterst. Nå som bilkjøring betyr at noe morsomt skal skje; at vi skal på trening eller tur, er det helt i orden.
Begge hundene er endel alene om dagen, men det er stadig en eller annen hjemme eller innom, så det er ikke noe problem.
Men det tok nesten en måned før Bonnie ville ligge i nærheten av Drift, ikke en gang i samme rom ville hun ligge, men nå kan hun til og med legge seg sammen med ham i kroken i entreen korte stunder. Et stort problem er at han er så leken og lynrask ute, samtidig som han hele tiden vil gå foran og lede flokken. Hvis hun har kommet foran "butter" han og sneier Bonnie, så hun nesten faller over ende. Nå har Bonnie akseptert at Drift vil gå foran, og hun virker veldig fornøyd, men hun savner ikke Drift når han ikke er der. Hvis hun får gå tur alene med en av oss viser hun stadig at hun koser seg.
Andre hunder trodde vi skulle bli et problem. Drift har noen ledernykker. Han ville ikke vike, og ruste frem med busten i været og med flekkende tenner. Dette gjentok seg hver gang han møtte en representant for en ny hunderase. Han hadde jo bare sett border collier. Neste gang vi møtte samme hund, gikk det stort sett greit. Igjen er det spennende å iaktta møteritualene. Noen møtende hunder er jevnbyrdfige med Drift. Da gidder han ikke reise bust engang, men hilser forsiktig med halen i været og stive ben. Andre er helt uinteressante. Men noen hunder som mener de er høyere på rangstigen enn ham, må han vise at han ikke er noe dårligere. Men Mikko, Bonnies gamlekjæreste og en ordentlig slåsskjempe, skjønte ingen ting, da vi møtte ham første gang med to hunder. To Bonnier, trodde han. Men Drift skjønte med en gang at her er en som er over ham i rang. Han reiser ikke bust, han buser ikke frem, men står på god avstand, legger hodet nydelig til side, og viser helt tydelig at han vet det.
* * * * *
Hvordan kunne omplasseringen av Drift gå så lett. Jeg tror en av grunnene er at Drifts dagligliv der han hadde bodd i et og et halvt år, før han kom til oss, ikke er så ulikt livet han lever her. Om natten lå han og broren i et eget, panelt og oppvarmet rom i tilknytning til låven. Her hos oss blir dørene lukket, så han ligger alene i entreen. Om morgenen var det luftetur der som her, før menneskene gikk til sine gjøremål. Han var innehund der og er innehund her. Fikk masse kjærlighet der og er HP nr 2 her. Og han får være med på masse turer.
Det har vært og er en spennende og lærerik opplevelse å overta en voksen hund. Nå har Drift prøvd seg på agility, og er ellevill. Han trenes i lydighet, og det går slett ikke så verst, men det ser ikke så pent ut når han går i bånd. I juni skal han prøves på sau. Selv om han er vokst opp med sau, og preget på sau, har han ikke vært trent på arbeid med sau, så det skal bli spennende å se hvordan det går.
BRIT
Jeg er da gjeterhund, for søren!
Drift er vår andre border collie. Han kom til Bonnie og oss fra Snertingdal da han var 1 1/2 år. Han hadde ringet inn sauer før han fylte 1 år, men så ble det ikke mer opplæring i den retning, bortsett fra litt etter at han kom til oss.
Kanskje var det synd for pappan hans var Jon Sands Ted og morfaren var Jon Sands Sandy. Begge har vært norgesmestre i bruk av gjeterhund. Men Drift skulle bli familiehund.
Gjeterhundinstinktet er enormt sterkt, og jeg må le noen ganger når vi er ute på en av våre mange turer i Hurdal. Mange steder kan det ha gått sau, og plutselig ser jeg en ganske fersk sauelort. Drift og Bonnie har som vanlig ruslet avslappet rett foran, og har sikkert kjent lukten av sau lenge før jeg ser lorten. Plutselig våkner Drift. Det ene øret som vanligvis ligger flatt som på en retriever, heises noe opp. Det andre øret som vanligvis peker litt utover slik som ørene ofte er på en border collie, står nå rett opp. Han kryper fremover, halen er mellom bena og farten settes opp. Han kommer stadig tilbake for å sjekke at vi er med. Plutselig er vi antakeligvis kommet ganske nær sauene, Drift kommer da av seg selv på plass og skal gå i bånd, for det er Bonnie som alltid har vært flinkest med sau, og nå skal Bonnie overta. Merkelig hvor fort han lærte dette, hvor lydig han er, og hvordan han klarer å beherske seg.
Sist sommer var det stadig noen sauer som kom for nær vår hyttetomt, og jeg ble med Drift ut. Alt er helt ok så lenge jeg går rett bak ham. Da er det gøy å få lov til å drive sauen litt, men hvis det er en av søyene som snur seg og ser på ham, tar han en runde rundt meg for sikkerhets skyld, og så frem igjen for å jobbe. Han er så tent. Han har så lyst. Men han har enorm respekt for den søya som snur seg og ser på ham.
Det har vært en enorm utfording å ha to border collier, begge med sterkt gjeterhundinstinkt. Jeg fikk beskjed av oppdretter om hvor viktig det var med aktivisering, og gjennom lesing av bøker om border collien lærte at alle unoter må plukkes av mens hunden er bitte liten, gikk det greit med Bonnie. Drift som kom til oss da han var blitt en voksen hund, hadde vært vant til å stå i hundegård, og hadde ikke fått utviklet noen unoter. Dessuten var han enormt lydig.
Vi har vært så heldig å fått lov av bonden til å trene litt på hans sauer, så litt har Drift fått hilse på sau, men andre aktiviteter har vært agilitytrening, turer i skog og mark, og at det ofte skjer noe. Kanskje er det viktig å huske på når hunden er liten at ikke aktivitetsnivået legges for høyt. Det bør være gjennomførbart å følge opp det grunnlaget man legger når hunden er ung. Dette gjelder sikkert ikke bare border collien men de fleste aktive hunderasene. Border collien kan virke lett å lære opp. Allikevel kan det ofte være langt frem, men når en god kontakt er etablert mellom hund og fører, og den er blitt lydig, da er det en drøm å arbeide med den. Den elsker å arbeide for deg, og svikter aldri, men gjør alltid så godt den kan. Det motsatte kan like lett skje. Det blir ikke god kontakt mellom hund og fører. Hunden blir pinnoman, balloman, løper etter joggere, sykler, biler, hester. I det hele tatt, er blitt en stresset, umulig hund. Da kan man tenkte: "Jeg burde visst ha valgt en annen hunderase!"
For oss var det et riktig valg. Nå er både Bonnie og Drift blitt gamle hunder, men selv om de daglige turene ikke blir så lange, merker vi når det blir for lite. Får de en lang tur da, holder det for en stund.
BRIT
Tenk, så var tiden inne!
"Når er tiden inne, spurte jeg for noen måneder siden?"
I april nå i år 2001 ringte min sønn og sa at nå måtte vi vurdere å ta Drift, familiens border collie nummer to, i løpet av en to ukers tid for han virket så tuslete.
"Jeg henter ham med en gang", sa jeg, og Drift flyttet inn hos Bonnie og meg. Med godt fôr for eldre herrer, Rimadyl for noe nedsatt førlighet i bakbena, kom han seg utrolig fort. Han la seg ut, fikk tettere pels, men uten Rimadyl hadde han problemer med å legge seg og reise seg.
Det virket som livet kunne gå videre. Han fikk en flott vår og sommer. Jeg filmet ham liggende midt i et hav av hvitveis, og fortsatt ser jeg ham for meg der. Vi var masse på hytta. Han fikk flytte litt sau i sommer, og han fikk bade og svømme masse.
Plutselig i begynnelsen av august fikk vi mistanke om at det ikke var øyekatarr han hadde da det ene øyet begynte å renne og virket litt hovent. Det var tette tårekanaler, men da de tok røntgen viste det seg at han hadde fått en tumor bak det øyet, og at kreften allerede hadde begynt å spise av selve benvevet. Huff! Tenk, at ting kan skje så fort. 1 til 2 uker fikk han, maks 1 måned, med utsikter til en virkelig syk hund med blødninger fra nesen.
"Mamma, vi kan ikke det. Tiden er inne nå! Jeg kommer med en gang!" Vi tok med Drift bort på fotballbanen til Veterinærhøgskolen, fant en hanske og Drift lekte og koste seg. Han spratt rundt omkring og kastet hansken rundt seg. Han virket jo helt normal, og det var merkelig at det inni ham var noe snikende som ville ha tatt ham i løpet av en måned. Det var med tunge hjerter vi gikk tilbake til Veterinærhøgskolen og dyrlegen Ellen Bjerkås. Vi fikk et lite rom, Drift fikk en likegladsprøyte og sovnet, og så fikk han den endelige sprøyten og det var over. Øynene var helt tomme; han hadde forlatt oss.
Huff! Så trist det var å gå derfra. Det var en stor sorg. Vi gråt og gråt. Et familiemedlem var borte. Allikevel følte vi midt i sorgen at vi hadde valgt riktig. Noe annet som var merkelig var at Bonnie som vi trodde vi måtte ta avskjed med et år tidligere, men kom seg igjen da, blomstret ytterligere opp nå. Var det fordi hun var blitt alene igjen, tro? Eller er det som noen sier at hunder lukter kreft, og at det var en lettelse at lukten var borte?
2 uker senere fikk vi bekjed om at urnen var kommet, og vi dro ut på hytta, gravde den ned og plasserte en erika og et lys over. Dette føltes også så riktig. Vi kommer nok aldri til å glemme Drift. Det var en usedvanlig flott og positiv hund, som elsket å være med på alt: På turer med og uten hest, hoppe over hindre på ridebane eller agilitybane, leke med fotball med Bonnie. Alltid klar til å være med!
Takk Drift!
BRIT