En kjempetakk til Janna Oulie, fordi hun lot oss som bor i byen, få kjøpe en av hennes border collie valper. Takk fordi vi ble funnet verdige som border collie eiere -og takk for alle gode råd og tips, samt tålmodig hjelp og støtte den første tiden ...

 

 

Del I :

 

Bonnie – en border collie i byen

           I denne artikkelserien vil jeg fortelle om det første halvannet året med vår border collie. Det jeg ønsker å belyse er noen av sidene ved det å skaffe seg en hund av en rase som fremdeles oppdrettes hovedsakelig for å brukes som gjeterhund.

             Dem jeg ønsker å nå, er ikke alle som har sauer og forhåpentligvis vet hva de gjør når de skaffer seg en border collie, men alle andre som tenker på å skaffe seg en border collie, eller allerede har skaffet seg en.

 

              Border collien er en utrolig krevende hund å ha. Hvis man får den til, er det både en fin turkamerat, en god hjelper og et morsomt familiemedlem.  Dessverre er det så altfor mange som kjøper en border collie fordi "de er jo så lette å dressere", og forferdelig mange blir skuffet, og blir kanskje i 9 - 10 år sittende med en overnervøs, stresset, og kanskje aggressiv hund, som neppe vil bli noen god gjeterhund noen gang, men heller ikke noen god hund i lydighetsringen eller på en agilitybane. Kanskje den til og med må avlives fordi den kan være farlig både for andre hunder, for mennesker og kanskje spesielt for små barn.

             Noen ganger kan det bli slik fordi de som skal skaffe seg  hund ikke på forhånd vet hva de får i huset når de skaffer seg en border collie.  Kanskje har de sett på TV at de er så flinke til å gjete sauer, flinke i lydighetsringen og flinke på agilitybanen. 

        Kanskje er heller ikke alle oppdrettere like flinke til å opplyse kjøperne omhvilken krevende hunderase de er i ferd med å kjøpe. Når noen synes min hund er fin, anbefaler jeg dem alltid å tenke seg om både to og fem

ganger før de skaffer seg en border collie, hvis de bare ønsker seg en kosehund og en kamerat til barna.

             Mange som driver seriøst med border collie og får dem til, enten som gjeterhund, i lydighetsringen eller på agilitybanen, ser nå hvor populær denne rasen blir, og da er det lett å bli litt skremt ved tanken på hva som kan skje med den. Ved for stor etterspørsel vil det kunne bli avlet vilt, uten å tenke på at for denne rasen først og fremst må avle på hunder med gode gjeteegenskaper. 

             Vi som har fulgt med i hundeverdenen noen år vet hvordan det ofte går når en hunderase blir populær. Oppdretterne får lett solgt valper, og det avles både på gode og dårlige hunder. Nærliggende er det da å tenke seg at det skjer som vi vet har skjedd med flere grener innen schaeferhunderasen, retrieverrasene og mange andre hunderaser, der hofteleddsdysplasi og andre arvelige sykdommer blomstrer.

             Dette er ment som en bønn til dere border colliefans. Gled dere over å se en veldressert border collie ute i naturen i aksjon som gjeterhund, i lydighetsringen eller på agilitybanen, men tenk dere nøye om før dere skaffer dere en. 

             Dere bør vite at det å trene opp en lykkelig og glad border collie bør bli en livsstil. Det er utrolig mange timer, dager eller år som er lagt ned i trening når du ser en flink gjeterhund som kan hente en flokk sauer,  som stiller i norgesmesterskapet i lydighet eller i agility.

             For de fleste vordende hundeeiere er det så mange, mange raser å velge mellom, så tenk nøye over hvilken hunderase som kanskje passer best til ditt gemytt eller din familie - men først og fremst bør du tenke nøye over hvorfor du ønsker å skaffe deg en hund. Border collien må få bruke hodet, må ha masse mosjon og turer i skog og mark, og må få lov til å ha det gøy. Den vil ikke trives innestengt timevis hver dag mens de voksne er på jobb og barna på skolen.

 

Familien

             Bonnie kom til oss da hun var ca 7 uker gammel. Det var tidlig i mai.  Hennes famile til da hadde bestått av av to hanhunder Bill og Bjørn og de to tispene Twiggy og Blenda, og en menneskemor.

             Bonnie er en sort, hvit og brun border collie. Ørene hennes lå pent bakover som de skulle da hun var bitteliten, men hennes medfødte nysgjerrighet ville ikke la dem ligge ned og bakover, for da fikk hun ikke med seg alt som skjedde rundt henne. Derfor fikk hun etterhvert et våkent, åpent ansikt på en høyt hevet hals med spisse store ører, slik mange av de andre gjeterhundene har; som schäfer, groenendael eller tervueren. 

             Hun ligner veldig på moren sin, Twiggy, eller Borka som hun egentlig het, i utseende og farger, - og spesielt fordi også hun hadde stående ører. I gemytt lignet hun nok mest på faren, Bjørn, som egentlig het Svarta Bjørn, fordi han var mest svart og brun og bare hadde litt hvitt i pelsen.

             Bonnie var på besøk hos oss helgen før hun skulle flytte hit, og hun slo seg snart til ro. Det var ikke så rart for hun hadde hilst på oss flere ganger helt fra hun var en dag gammel. Da så hun ut som et marsvin, og krøp rundt i kassen sin uten å kunne se noe. Men etter 7 uker så hun ut som en liten sort, hvit og brun "bolle" med en ellevill tynn, lang hale med hvitt ytterst. Oppdretteren kalte henne også "Bolla", men vi ville at hun skulle hete Bonnie.

             Vi var tre store gutter, en mor og to undulater som het Sir Toby og Daisy. Han var gul og hun er grønn, men dem traff hun ikke da hun var på besøk.  Disse skulle komme til å bli det nærmeste hun kom noe å gjete de første månedene av sitt nye liv, så de ble snart passet godt på.

 

Hverdagen

             Bonnie var mye alene om formiddagen, når guttene var på skolen og mor var på kontoret, men det virker som hun synes det var godt, for da fikk hun sove i fred. Det var særlig merkbart hver mandag. Da var hun så sliten etter å ha måttet passe på alle hele helgen. 

           En av guttene kom hjem fra skolen midt på dagen, i storefri, for å ta henne ut en liten tur, og for at hun skulle få gjort det hun skulle, og få løpe litt og få litt selskap. Ellers kom guttene vanligvis hjem ved 2 - 3-tiden og mor ved 4-tiden. Da var det en som tydelig viste at hun var lykkelig over å ha alle hjemme. En liten tur ut før alle spiser middag hørte med. 

             Etter middag hvilte Bonnie og mor, og hvis været var bra kjørte mor  og eventuelt den av guttene som vil være med en tur til Sognsvann eller til Maridalen, der vi tok en times rundtur så Bonnie fikk riktig løpt seg sliten over blåbærlyng og kratt, på kryss og tvers. Hun hoppet og spratt, plasket i bekker, - og nåde den som prøvde å jogge eller løpe foran mor. Hun var da ikke gjeterhund for ingen ting. Her skulle det være orden og alle gå samlet.  Det tok litt tid før hun forsto at tilfeldige joggere eller turgåere vi møtte på vår vei, ikke kunne ventes å følge hennes regler. 

             De som løp eller gikk videre fikk etter hvert være i fred, men nåde den som stanset og sa: "Nei for en søt hund". Da var hun over dem og hoppet opp og hilste overstømmende, selv om hun like før hadde vasset gjennom en søledam.

             Noen ganger lekte vi "Hvor er Dag?"-leken. Dag gjemte seg uten at hun så det, og som oftest var hun riktig flink, og fant ham fort. Da smilte hun over hele ansiktet.

             Bonnie var også et barn. Og vi hadde leker overalt. "Knerten" var en furupinne (oppkalt etter Anne Cath Vestlys Knerten), diverse små og store baller, en utgått sko (arvet etter en av guttene), som kunne hales rundt etter lissen, mors gamle tøysandal, sokker og alles tøfler. 

             Men den morsomste leken Bonnie kunne få var en tom to liters plastflaske uten kork. Da kastet hun seg over den, som om det var et farlig bytte. Hun vant alltid og flasken fikk en merkelig, flat fasong. Alt dette foregikk under en volsom knurring og småbjeffing, og den tomme flasken laget et forferdelig leven. Dette var en lek som passet best når naboer var bortreist!

            Plutselig var det som luften gikk ut av Bonnie. Da lå hun plutselig rett ut et eller annet sted og sov, svært ofte med bena i været.

             Neste gang skal jeg fortelle om forskjellige problemer vi hadde den første tiden ...

 

Border collien må få bruke hodet, må ha masse mosjon og turer i skog og mark, og må få lov til å ha det gøy.  Den vil ikke trives innestengt timevis hver dag mens de voksne er på jobb og barna er på skolen.

 

                                            BRIT

 

I Hundesport nr. 1/91

 

Del II:

 

Bonnie – en border collie i byen

 

  I artikkelseriens første del, møter vi border collien med dens særpreg og behov. Vi møter Bonne da hun som 7 uker gammel ble medlem i familien Amundsen.

Denne gangen får vi del i den videre utvikling -"slyngelalderen" - som er en utrolig slitsom og krevende tid ...

 

Problemer

             Bonnie er den tredje hunden jeg har. Aldri har jeg opplevd en hun som i løpet av det første halve året har gjort så mye ugagn. 

           Hun spiste opp en høyhælt sko den ene dagen, og tok den andre dagen etter. Et veltet blomsterglass på stuebordet fortalte at hun hadde vært der. Selv kjøkkenbordet var hun oppå hvis det var noe å hente der. 

          Fire steder hadde hun gnaget av tapeten, så det varr store hull. Knotten på en kommode hadde hun gnaget av, samt hjørnene på en stol, og et armlene på en annen. For ikke snakke om den nederste kanten av sofaen.  Den var helt frynset, fordi hun hadde prøvd å grave frem tennisballer som hadde falt under. 

          Alt dette skjedde det første året, og henger helt tydelig sammen med at border collievalper er forferdelig aktive og selskapssyke. Men i tillegg la vi merke til at hvis vi lot Bonnie få en rolig start på dagen, sov hun mesteparten av tiden mens vi var borte.

          En annen ting som var ubehagelig var alle unotene ute som måtte plukkes av en for en. Spesielt tilløp til å ville jage etter sykler, mopeder og til og med biler som kom ved siden av oss ute i gaten. Dette var unoter vi tok alvorlig med en gang så de fikk heldigvis aldri utviklet seg til noen mani. 

          Men en ting som hun fremdeles hele sitt liv var helt fasinert av, var  fuglekvitter. Det er vel setteren som ble blandet inn i rasen for mange, mange generasjoner siden som her viser seg. Det er godt fuglene har vinger og kan holde seg oppi trærne, for hun løp på kryss og tvers over lyng og mose der hun hørte fugler i trærne, og var fryktelig irritert over at de var høyt der oppe. I parkene i byen fikk hun absolutt ikke lov til jage fugler, så der kunne vi gå rett forbi en flokk duer uten at hun prøvde å jage dem, selv om hun nok hadde veldig lyst.

 

På St. Hanshaugen

          Noen ganger ble Nordmarka-turen erstattet med en tur på St. Hanshaugen.  Det var gøy, for der fant Bonnie alltid noen å leke med. 

          En gang kom det en leken foxterrier, men den knurrelekte og bjeffet. Det likte ikke Bonnie, så den ville hun ikke leke med - og siden den gangen likte hun aldri terriere. Det er tydelig at border collier ikke liker bråk, så hun viste tenner og jaget den bort. 

          En welsh corgi valp var kjempemorsom å leke med. Men aller morsomst var det når vi møtte Chansa, en tre måneder yngre dobermann valp. Hun var super å egle med, men sutret og pep fælt når Bonnie fikk opp varmen og løp så lynfort i store buer, at den minste ikke kunne holde følge. 

          Og så Chess da, en flott skotsk fårehund, som var to måneder eldre, eller Micco og Pelle, to boxere. Særlig Pelle! Da løp de så gresstustene føk, og to schaefere, Hera, som vi ofte møtte når vi gikk morgentur, og Shado, en kjempestor hannschaefer, som vi ofte traff om morgenen i helgene. 

          Men toppen er det når møter andre border collier. De kjenner sin rase, og snakker tydelig samme kroppsspråk.

          Men store dobermannpinschere hadde Bonnie alltid respekt for, og alle shaefere var heller ikke alltid så morsomme. De var så store og sterke, og var så glad i å leke med labbene. Dessuten var de overraskende raske til å være så store. Gamle schaefertisper kunne være riktig sure. Heldigvis har vi hittil klart å avverge ulykker, og Bonnie visste sikkert ikke selv hvor utsatt hun var noen ganger.

          De som har store hunder kunne godt vise litt mer hensyn når de lufter hundene i parkene. Det er ikke alle små hunder som er like tøffe, og absolutt ikke alle mennesker med eller uten hund. Dette burde eiere av store hunder respektere.

             Allikevel var det alltid både spennende og som oftest helt topp å møte andre hunder, overalt og når som helst, særlig hvis de ville leke. 

          Det er et gjerde på St. Hanshaugen som Bonnie alltid skulle hoppe over, og vi hadde et sted hvor vi trener lydighet på asfalt og ett sted på gress, der hoppehinderet er en lekegyngeokse. Hele ansiktet til Bonnie lyste og munnen smilte når vi var på St. Hanshaugen, og hun måtte stadig bort og fortelle oss hvor gøy hun hadde det.

 

Rangordning

           At det er en rangordning hos hunder i flokk, vet vi, men det er ikke alltid vi får anledning til å observere det.

         En ettermiddag i Maridalen hadde vi følge med en elleve måneder gammel shaefer. Bonnie var da seks måneder gammel. Hun løp som hun pleide på kryss og tvers med den store hunden etter seg. Han virket helt fortvilet fordi Bonnie var så rask og han ikke fikk henne til å forstå at fordi han var hannhund, og eldst, skal hun innordne seg og gå bak ham. 

          Noen ganger ble det slik, og da slappet han av og så svært fornøyd ut. Så kunne han leke med henne, egleleke og løpe en stund, og etter det gikk hun en stund bak ham, men var ikke helt lydig hele tiden. Da turen nærmet seg slutten så vi to fornøyde hunder foran oss. Den ene adskillig større enn den andre, og i omtrent samme tempo  - begge med spisse ører, halene rolig ned, og i rolig luntetrav ved siden av hverandre - fem meter foran oss, eldste hanhund, men også eldste tispe i denne flokken på to.

          Noen dager senere var vi igjen i Maridalen. Da møtte vi ikke bare en schaefer, men tre, og Bonnie var ikke høy i hatten da de kom, og jeg sa til eierne at de kunne gå forbi oss. Først gikk schäferhannen, så tispene etter alder, og så uten å nøle, diltet Bonnie etter på siden og litt bak. Hun hadde lært dette nå.

             Hvordan ville dette virke hvis vi nå prøvde det på hunde-familien til Bonnie?

          De første månedene var vi ofte på korte besøk hos hundefamilien til Bonnie. Det synes hun alltid er gøy, men hun har nok aldri forstått hvorfor moren Twiggy, og tanten Blenda er så irritert på henne når vi kommer. De knurrer og gir seg ikke før hun ligger på ryggen med bena i været så de kan få undersøkt henne. Hun vil jo bare leke! 

          De signaliserte helt tydelig at hun skulle innordne seg! Dette prøver de kanskje å fortelle henne. 

   En gang våget Bonnie å jage hønene. Da gikk Blenda bort til sin matmor og sladret og fortalte hva Bonnie gjorde. Blenda var så indignert over at noe slikt kunne forekomme at det lyste av henne. En annen gang som Bonnie møtte søsteren sin og de to viste tydelig søskenkjærlighet og fløy på hverandre kom mor Twiggy og la seg i mellom og skilte dem. Det skal være orden i rekkene!

          Det er nemlig slik hos hundefamilien til Bonnie at oppover gressbakken ligger først Bill. Han er eldste hanhund. Bortenfor ligger Bjørn, så Twiggy som er eldste tispe og lengst ute ligger Blenda, som bare er litt over ett år. Orden skal det være. Alltid! Bill passer på hønene, Bjørn passer på Bill, Twiggy passer på Bjørn og Blenda passer på Twiggy. Hvis Bill flytter seg, flytter alle de andre seg også, men rekkefølgen er alltid den samme. 

         Dette virket det ikke som Bonnie skjønte noe av så lenge hun var liten.  Men da vi var sammen alle sammen på Ekeberg en gang, da Bonnie var ett år var vi spent på å se om hun skjønte noe mer. Rekkefølgen var som før med Bill, Bjørn, Twiggy og Blenda. Hvor ville Bonnie plassere seg? Jo da, ikke bak Blenda, men ved siden av Blenda bak moren. Hver gang hundene har vært sammen siden har det vært slik, helt til moren Twiggy ble gitt bort. Da ble plutselig Blenda eldste tispe, og Bonnie rykket ut i rekken og holdt seg bak

Blenda, der Blenda hadde vært tidligere, mens Twiggy var i flokken. Interessant å følge med i!

   Neste gang skal jeg fortelle litt om gjeterhunden Bonnie.

 

De som har store hunder kunne godt vise litt mer hensyn når de lufter hundene i parkene.  Det er ikke alle små hunder som er like tøffe, og absolutt ikke alle mennesker med eller uten hund.  Dette må eiere av store hunder respektere.

 

                                              BRIT 

I Hundesport nr. 2/91

 

  Del III:

BONNIE - en border collie i byen

Gjeterhunden Bonnie

 

 

Artikkelserien startet opp i Nr 1/91.  Gjeterhund - det ligger i blodet, men arbeidsmetodene må læres.En border collie må alltid brukes til noe - den må gis mulighet til å "bruke hodet", slik at den ikke blir stresset, nervøs eller aggressiv.

 

            At det var en gjeterhund vi hadde skaffet oss skjønte vi snart.

            Helt fra vi kjøpte Bonnie, var vi ofte på korte besøk hos oppdretteren like etter at vi hadde kjøpt Bonnie. Der var det høner. En gang, da var vel Bonnie omtrent ni uker, forsvant en av hønene rundt gjerdet og ned mot veien. Rett etter høna så vi en krypende sort, hvit og brun liten hund. 

            For ikke å forstyrre listet jeg meg etter, selvom jeg var litt redd for veien og den lille hunden. Bonnie krøp etter med lav hale, så dette var det alvor og ikke lek. Plutselig var det to høner foran henne. Et øyeblikk mistet hun interessen, men da oppmuntret jeg henne litt, så hun fortsatte å "gjete", og inn på tunet kom hun, fremdeles rolig, lav og konsentrert med tre høner foran seg.

            Det var da jeg bestemte meg for at selv om vi bodde i byen måtte denne hunden få prøve seg på sau, når hun bare blir litt eldre.

            Her må jeg komme med en advarsel til dere som bor i byen og skaffer dere border collie: Ha alltid din utrente border collie i bånd hvis du går tur der sauer beiter. Du må aldri tro at din hund er den fødte gjeterhund. Hvis sauene begynner å løpe, løper din hund etter og du vil aldri klare å stanse den.  Gjeteinnstinktet er så sterkt hos de fleste border collier, men de vet ikke uten videre hvordan de skal bruke det.

            Husk derfor at du aldri må ta hunden din med inn på et beite der sauer beiter, uten at du har fått tillatelse av saueeieren. For det første kan hunden din skade sauene. For det andre kan søyer med lam være uredde og illsinte hvis de får se en hund de ikke kjenner.

            Om høsten etterat den første sneen var kommet, fikk vi beskjed om at nå kunne vi komme og prøve Bonnie på sau.

            I løpet av disse månedene siden opplevelsen med hønene, hadde Bonnie hilst på sauer et par ganger. På Folkemuseet på Bygdøy er det sauer om sommeren. Dem ville Bonnie gjerne hilse på, og hun oppførte seg som om sauene var andre hunder der de gikk og beitet bak gjerdet og stakk hodet ut gjennom gjerdet for å hilse på henne. På Fylkesmuseet i Tønsberg måtte vi gå gjennom der noen sauer beitet en gang vi var der og skulle til den øverste delen av museumsområdet. Bonnie var i bånd, men fremdeles ville hun bare hilse på sauene.

            Nå var vi spent.  Hadde gjeteinnstinktet modnet i disse månedene siden hun gjetet hønene, og ville gjeterhunden i henne bli vekket når hun nå syv måneder gammel fikk se sau. 

            Da vi gikk inn der sauene var, virket det først som om hun trodde vi skulle på tur, men plutselig så hun sauene for alvor - det var som om noe skjedde i hodet hennes, hun krøp sammen og fremover og begynte å løpe rundt og rundt saueflokken, og var nesten ikke til å stoppe. Ikke en lyd kom det fra henne, så dette var alvor og ikke lek. 

            Mer kunne vi ikke vente å få ut av møtet med sauen foreløpig. Hun måtte blir mer lydig før vi kunne gå videre med noen trening. Men det var ikke tvil om at gjeteinstinktene var der klar til å bearbeides og utvikles når hun ble litt eldre.

            Nå kom ikke Bonnie i kontakt med sau før langt ut på sommeren året etter. Men da vi begynte å reise på hytta om våren, gikk naboens hest på jordet ved siden av.  Det ble ikke få turer hun tok ned gressbakken, full fart under gjerdet og så var det å nærme seg hesten krypende. Om det var skuffende at hesten ikke engang leet på et øre, vet vi ikke, men Bonnie lå nå der og gjetet hesten lenge og mange ganger hver dag.

            Vi har to undulater. Det er husdyr som Bonnie mener hun må passe på, så hver gang noen går inn i rommet der fuglene er, løper Bonnie forbi og kryper frem mot buret for å vise oss hvor flink hun er til å gjete.

 

            Endelig i juli, da var Bonnie seksten måneder,  kunne vi begynne å trene på sau for alvor.  På Norkisa og i Lier.

            Det skjer noe med henne når hun får se sau. Hun forandrer seg helt, senker halen, hele hunden synker sammen og uttrykket i øynene blir et helt annet. Hele hunden er helt konsentrert om oppgaven. 

            Vi synes det var rart å se byhunden vår sammen med de andre gjeterhundene, der de lå bundet til hver sin gjerdestolpe. Alle er like konsentrert om de fire-fem sauene som en av de andre hundene med fører er ute på jordet og trener med.

            Da vår tur kom virket det nesten som all lydighetstrening var glemt, og som om ørene var helt fulle av saueull, og ny lydighetstrening måtte til. Det er nesten litt uhyggelig å se hvor sterkt dette medfødte gjeteinstinktet er.

            Sakte men sikkert fikk jeg bedre kontakt med henne, også når det var sau i nærheten, og i løpet av de tolv gangene vi fikk trent den sommeren og høsten, kunne jeg sende henne omtrent ti meter frem og rundt sauene for at hun skulle legge seg på bortsiden av flokken, i forhold til meg - og hun kunne komme med dem når hun fikk beskjed om det, selv om hun som det så ofte er med unge hunder foreløpig var altfor nær sauene. Når jeg sto ved flokken flyttet hun seg helt automatisk etter hvor jeg sto. Hvis jeg flyttet meg gjennom flokken mot henne flyttet hun på seg til hun var på motsatt side av flokken. Flyttet jeg meg mot venstre flyttet hun seg mot venstre, jeg mot høyre hun mot høyre. Alt dette skjedde helt automatisk. Sauene skal alltid være mellom hund og fører. Derfor blir det ofte vanskeligheter senere når hund og fører skal trene på ådrive sauene foran seg, for da skal de begge være på samme side.

            Denne første sesongen ble det mye skriking, roping og skjenn. Mange ganger måtte jeg ta henne skikkelig i skinnet på begge sider av halsen og riste henne for å få henne til høre. Bare hunden forstår hvorfor du er sint eller tar den hardt i nakkeskinnet, da er alt greit, og treningen kan fortsette. For hver treningsøkt gikk det bedre.

            En gang hadde vi virkelig problemer. Vi kom til Norkisa for å trene med sau, Bonnie og jeg. Sauene gikk på det nærmeste beitet, mens trening alltid foregikk på det borteste. Ingen andre hadde møtt opp, men vi ville trene allikevel, så da måtte vi ordne opp på egen hånd. Hvordan i all verden skulle vi to alene greie å flytte sauene inn på treningsjordet? 

            Bonnie fikk line på, og vi fikk drevet sauene frem til like ved åpningen i gjerdet. Hvordan skulle vi så få sauene inn gjennom åpningen og hindre dem i å løpe rett forbi? 

             Fem ganger prøvde vi uten å få det til. Til slutt plasserte jeg Bonnie bak sauene med beskjed om å ligge der, mens jeg fant to lange kjepper til forlengelse av armene mine, for å stenge for sauene, og med kommandoer til Bonnie som: "Kom med dem" og "Dekk" vekselvis kom sauene nærmere.

            Til slutt fikk vi dem da inn gjennom åpningen.

            Dette var første smak av samarbeid mellom gjeterhund og fører for oss.

            Da høsten kom kunne vi flytte en flokk rundt på et stort jorde, så nå skal det bli spennende å fortsette treningen med sau neste sommer, og kanskje prøve oss på gjeterhundprøve neste høst.

 

            Ved trening frem mot en gjeterhundprøve – klasse 1 - må vi ha følgende punkter i tankene:

 

Banen

Den består av to påler, tre grinder og en kve og er minst 100 meter lang og passe bred.

 

Hente sau – utgang

Du står ved en påle med hunden klar. Uten bånd. En flokk på 4-5 sauer er satt ut ved en annen påle minst 100 meter borte. Det kan være lurt å notere seg hvilken vei sauene peker, mao i hvilken retning de har tenkt seg. Når du får klarsignal, kommanderer du ut hunden i en god bue. Etter det ingen kommando før neste øvelse.

Hente sau – løsing

Hunden skal løpe på bortsiden av saueflokken, få kontakt med sauene og uten å skremme dem på en rolig måte få dem i gang mot der fører står.

Hente sau – inndriving

Hunden skal så drive sauene frem til fører i en så rett linje som mulig og i passe

fart drive sauene, gjennom en grind plassert i rett linje mellom der fører står og 

der sauene ble satt ut.

Driving - foran fører

Fremme ved fører skal hunden drive sauen rundt fører og til samme side hvor neste grind står. Nå skal hunden her drive sauene fra fører, frem mot og gjennom denne grinden. Dette er den vanskeligste øvelsen, da det strider mot hundens natur å være på samme side som fører. 

Driving - etter fører

Nå kan fører bevege seg langs midtlinjen, samtidig som hunden kommanderes til å komme med sauene. Nå skal hunden skal drive sauene etter fører på tvers av banen og gjennom neste grindåpning mot kvea.

Inndriving i kve

Kve er en liten innhegning på 2 x 4 m med grindåpning i den ene enden. Det er valgfritt på hvilken måte sauen blir drevet fra grind nummer tre og inn i kva. Fører skal åpne grinden godt og holde i en snor som er festet til denne, mens hunden holder sauene i ro, for så med hjelp av førers kommandoer å drive sauen inn i kve. Alle sauene skal godt inn i kveet før grinden lukkes.   

 

            At Bonnie først og fremst er en gjeterhund, skjønner vi nå, og er glad for at hun får anledning til å arbeide med sau. En takk her må vi rette til Torunn og Jon Sand i Lier og Anita og Harald Gjesti i Gjerdrum, som har latt oss få trene med deres sauer.

            Men alle de som kjøper border collie får kanskje ikke anledning til å trene med sau. Det er heller ikke livsviktig for en border collie - men det er viktig at hunder av denne rasen får være i aktivitet, og at de får bruke hodet. Border collien har et enormt behov for å gjøre noe sammen med en hundefører; noe som minner om arbeid - og heldigvis finnes det andre muligheter uten sau...

            Det vil jeg komme tilbake til neste gang. Da skal jeg fortelle om lydighetshunden Bonnie.

 

 

Ha alltid din utrente border collie i bånd,
hvis du går tur der sauer beiter.

Du må aldri tro at din hund er den fødte gjeterhund.

 

                                                                                             BRIT

  I Hundesport nr. 3/91

 Del IV:

 

Bonnie – en border collie i byen

 

Lydighetshunden Bonnie

           Første dressurkurs begynte Bonnie på da hun bare var fem måneder. Det varte i seks uker. Noe lærte vi kanskje, men hun var utrolig umoden, så det ble ikke noe bronsemerke denne første høsten. Det skulle vare lenge før Bonne var rolig og konsentrert nok til å gjennomføre et lydighetsprogram uten nuller.  Hun syntes det var mye morsommere å leke med andre hunder, og løpe og løpe...

          Det første dressurkurset var et mareritt av et kurs.  En mølje av valper og førere i alle aldre. Hunder og eiere ble kommandert fremover, til høyre, til venstre, helt om og holdt.Om og om igjen i en og en halv time med en pause!  Godbiter var påbudt!  Strupebånd var påbudt!  Noen av hundene klarte visst bronsemerke, men aldri skal jeg igjen delta på et slikt dressurkurs igjen.  Det må da kunne gjøres på en bedre og morsommere måte...

          Så meldte vi oss inn i Oslo og Omegn Dressurklubb, og i den forbindelse må vi takke Carol Ann Myhre, Kirsten Bjørnelykke og Kent Pedersen for hjelp med lydighetstreningen. 

          Nå var Bonnie blitt ni måneder og nå var det lettere å få henne til å forstå hva vi ventet av henne. Dessverre var det her samme møljeopplegget, med altfor mange hunder og førere i en altfor liten garasje - men på grunn av utrolig engasjerte og flinke instruktører, lærte førerne mye. Selvom hunden kanskje ikke lærte så mye i garasjen, lærte jeg nok til at kurskveldene og jevn trening ellers i uken ga resultater, og det gikk stadig fremover.

          Ved første bronsemerkeforsøk fikk vi nuller, men lydighet klasse I klarte vi å gjennomføre i løpet av sommeren uten nuller, så da ble det sølvmerke istedet. For hver av de konkurransene vi var med i dette året, gikk det stadig fremover, så neste år håper jeg vi klarer minst 160 poeng som er 1. premie i klasse I, så vi kan gå videre til klasse II.

          Ved trening i lydighetsprogrammet klasse I må vi ha følgende i tankene:

          1. Tannvisning (dommeren skal se på hundens tenner)

          2. Fellesdekk i 2 minutter

         3. Lineføring

4. Fri ved foten

          5. Dekk under marsj/dekk fra holdt

          6. Innkalling fra sitt

          7. Stå under marsj

          8. Hopp over hinder

          9. Helhetsinntrykk   

 

          Hva som kreves i de forskjellige øvelsene kan de som er interessert lese mer om i NKKs hefte om Lydighetsklassene.

          Det er morsomt å drive med lydighetstrening, men husk at det skal være gøy både for hund og fører. Korte treningsøkter gir bedre resultater enn stadige lange økter som tretter ut både hund og fører. 

          Krev noe av hunden din fra den er liten. Den skal ikke bare trenes med tanke på lydighetskonkurranser. Den skal være veloppdragen og lydig, ha noe husdressur før du begynner treningen for alvor. 

          Vær konsekvent, men ikke hard.  Det er ikke alltid hunden oppfatter hva du vil ha den til å gjøre. Det er ikke alltid hunden er ulydig når den gjør en feil.  Like ofte kan det være at at føreren har gitt gal kommando, eller gitt kommandoen annerledes enn hunden er vant til.

          Noen ganger er Bonnie tydelig helt gørr lei alt som heter trening. Men hvis det går noen dager eller en uke jeg ikke har hatt tid til å trene, ihvertfall litt, går hun rundt meg, legger hodet på fanget eller armen min, ser på meg med et lidende, bebreidende blikk, og lurer nok på om jeg er sint på henne for noe.  Hvis jeg så ute eller inne repeterer litt av lydighetsprogrammet, lysner blikket og munnen smiler, halen logrer glad, og humøret er som før igjen. 

 

          Vær alltid oppmerksom på slik signaler som kan fortell deg noe om hvordan hunden din har det.  Ta en pause i treningen, med bare turer i skog og mark i en periode på - en uke, to uker -men gi aldri opp. Kanskje har du ikke valgt riktig aktivitet for din border collie.

          Neste gang skal jeg fortelle om agilityhunden Bonnie.

 

 

Vær alltid oppmerksom på signaler som kan fortelle deg noe om hvordan hunden din har det.

 

                                                         BRIT

  I Hundesport nr. 4/91

 

Del V:

 

BONNIE - en border collie i byen

 

  Agilityhunden Bonnie

 

Serien startet opp i Nr 1/91.  Gjennom de fire tidligere artiklene har vi fått litt innføring i rasen border collie - dens særpreg og behov.

Vi har møtt Bonnie i "slyngelalderen" og fulgt henne videre "som gjeterhund" - "som lydighetshund" - og nå "som agilityhund" ...

 

          Da vi hadde meldt oss inn i Oslo og omegn Dressurklubb, viste det seg at de hadde to treningskvelder i uken. En kveld med lydighetstrening og en kveld med agility. Agility er hinderhopping for hund. Det er gøy! Og vi må benytte anledningen til spesielt å takke Jørn Bereng og Bjørn Kristiansen for all hjelp til nå.

 

             Hindrene du må trene på er:

          - Høydehopphindre

          - Lengdehopphindre

          - Hjulet - eller hullet

          - Bommen - eller stigen

          - Vippe

          - Møne

          - Slalom - eller sikk-sakk

          - Bordet

          - Krypehindre - tunnel-rør

          - Tunnel-pølse

 

          Tør jeg dette da?  Spurte Bonnie tydelig med øynene og hele seg. Å hoppe er gøy, så det er greit, men hvorfor hoppe gjennom hjulet når det er så mye lettere å hoppe ved siden av. 

           Skal jeg krype gjennom de farlige tingestene der. Skal jeg gå på den planken? Huff! Dette ser da farlig ut. Den vipper jo.Og så fælt som den smeller når den vipper over og tilbake. Men mønet var morsomt å klatre over og ned.

         Det å hoppe over hindrene kom seg snart, men ikke alle hoppehindrene var like morsomme, men nå hopper hun over hva som helst, høydehopp og lengdehopp. Hjulet er heller ikke noe problem. Det kan i grunnen bare hoppes på en måte, og det er gjennom hullet.

 

             Heldigvis var det en lav bom å trene på først, men har vi vært over én gang er alt i orden. Den høye, nye bommen var farlig, veldig høy. Dessuten var den ekkel å gå på, og glatt, men etter noen ganger med overtalelser og godbit, kunne den til og med løpes over, men det gule feltet må berøres med minst en labb. Det er ikke lett for en altfor ivrig border collie.  

          Det nye mønet var mer enn dobbelt så høyt som det gamle, men etter å ha krabbet over noen ganger gikk det altfor fort, så slett ingen labb fikk tid til å berøre det gule feltet. Det må vi fortsette å trene på. Rolig ned fra mønet, takk!

             Vippen var farlig og det var lenge best om noen holdt i den, så den ikke slo så hardt ned når den vippet over.

            Bordet var lett å hoppe opp på, men vanskeligere var det å ha tålmodighet til å bli liggende rolig der i hele fem sekunder.

          Så var det de to krypehindrene. Her måtte det godbiter til.Godbiter ble kastet inn i hinderet, og når man først hadde vært gjennom noen ganger var det ikke noe problem. Størst problem var nok krypehinderet som består av et stort rør som går over i et tøystykke som flatt og som hunden skal presse seg gjennom. Det tok sin tid å overbevise Bonnie om at det ikke var farlig.

          Ofte kan det være lurt å alliere seg med en hund som kan øvelsene. Hvis din hund liker den andre hunden, vil den dilte etter uten å tenke over om det er farlig.  Bonnie var den "erfarne" agilityhund en gang det kom en "ny" border collie for å trene. De var akkurat like gamle, like glade, og det var kontakt fra første øyeblikk, slik det ofte er når border collier møtes. Den hunden hadde aldri sett et agilityhinder før, men diltet etter Bonnie over bommen, gjennom hjulet, gjennom tunnelrøret, tunnelpølsa og over vippen, men hoppehindrene skjønte den ikke vitsen med, og ville heller krype mellom hinderpinnene.

          Men Bonnie hadde snart lært det hele, og selvom hun har det forferdelig travelt, og rett som det er synes det går for sakte og at tiden kan brukes til å ta noen ekstra hindre, eller prøve å gjette seg til hvilket hinder som er det neste.

          Til første agilitystevne møtte vi opp etter først å ha gått en lang tur i skogen, så Bonnie hadde løpt av seg litt av overskuddet først. Da er det lettere å ha kontroll over en slik kjempeivrig border collie. 

          Det gikk bra den gangen  bare fem feilpoeng og en sjetteplass av trettito startende. Det var jo bra, men kanskje også begynnerflaks. Men så gøy! Det syntes både hund og fører.

  

         Vi angrer ikke et øyeblikk på at vi skaffet oss en border collie som det nye familiemedlemmet, men vi er veldig opptatt av signaler som kan fortelle oss om alt står bra til. Det er viktig å ta pauser når vi mener at hunden er sliten og lei,

enten det er av trening med sau, i lydighet eller agility.  Hvis du merker at hunden blir stresset, biter deg eller rundt seg, peser uten grunn, ser urolig og rastløs ut, ta en lang pause.  Ikke gi opp treningen for alltid, men et par ukers pause kan ofte være fornuftig da.

          Vær forsiktig med ball og pinnekasting. Det er kjempegøy og fin morsjon, men husk ... Det er du som skal bestemme når det er nok! En border collie blir utrolig fort balloman eller pinnoman, og kan fort bli ødelagt og stresset, og da  klarer den ikke å tenke på annet enn ball eller pinne.

          Dette var noen av våre erfaringer med det å ha en border collie i huset.  Mye av det jeg har nevnt her gjelder ikke bare for arbeid med en border collie, men for de fleste av våre hunderaser, som alle en gang har vært avlet frem med en eller annen bruksegenskap i tankene.

          Til slutt vil jeg gjerne si "Lykke til, alle nåværende og fremtidige border collie eiere og beundrere.  Det er en utrolig spennende hunderase, og for mange kan jeg tenke meg at det blir en livsstil, enten man satser på å bruke hunden som gjeterhund, i lydighetsringen eller på agilitybanen, men tenk deg om før du velger border collie til din hunderase!"

 

                                                           BRIT

 

I Hundesport nr. 5/91

 

 

Takk, Bonnie!

 

"Hva skal du bruke hunden til?", spurte Janna Oulie, da jeg ønsket å kjøpe valp for snart 14 år siden. "Jeg skal ha en familiehund", sa jeg.

            Men slik ble det ikke. Da hadde jeg vel kanskje ikke fått kjøpe en border collie hos henne.

            Det ble lydighetstrening, agilitytrening og for ikke å snakke om gjeterhundtrening. Det ble en helt ny verden som åpnet seg, en helt ny livsstil. På mange måter en livsstil som gjorde at man ble så bundet av hunden fordi livet etter det på mange måter ble på hundens premisser. Det var ikke så viktig med teater, kino, møte venner lenger. Det viktige var at bortsett fra arbeidstiden når hunden måtte være alene hjemme, ble det minimalt at den måtte være alene ellers, enten vi foretok oss noe eller var hjemme eller på hytta. Det morsomste var å gjøre ting med hunden.

            Bonnie ble enormt flink til å lese meg, og visste om jeg skulle på arbeid og hun skulle være hjemme, eller om hun skulle være med. Hun var alltid klar til å være med på noe, selv om det betydde at hun ble liggende i bilen, mens jeg for eksempel hadde dressurkurs. Det var ofte når mandagen kom etter en helg, at jeg kunne se at det var deilig å skulle få sove ut, for å være klar nå jeg kom hjem fra jobb. Hun kunne klokken, så jeg viste at hun begynte å vente meg hjem ved halvfire-firetiden. Det var ikke ofte jeg kom hjem senere enn det. Allikevel virket det ikke som det hastet med å komme ut når jeg kom hjem, men deilig at jeg var der.

 

Daglige turer - korte

Det ble det flest av. Enten gikk vi til venstre eller vi gikk til høyre rundt ett eller to kvartaler med forhager. Disse turene var på hennes premisser. Hun skulle på do, og fikk god tid til å lese alle meldinger fra andre hunder på runden. Møtte vi en hund, var det alltid spennende å flørte litt, men så var det nok.

 

Daglige turer - lengre

Det var ofte i helgene og noen ganger i uken. I Stensparken var vi ofte på lørdagene om morgenen. Der var det alltid mange faste, trygge  hunder som ble luftet omtrent mellom klokken åtte og ni. Bonnie var alltid en vennlig sjel, men likte å oppdra valper og yngre hunder. Faktisk opplevde jeg at helt ned til tre ukers aldersforskjell var nok til ikke å finne seg til å bli pillet på nesen. Aldri aggressiv, men et tydelig kroppsspråk med hevet hale, stiv kropp, ørene bakover og hvis nødvendig løfte på leppene og gi litt lyd for å fortelle hva hun forventet. Mer var sjelden nødvendig. Det var fasinerende å se hvor godt de fleste andre hundene forsto henne.

            På St. Hanshaugen var det alltid litt ekstra spesielt å gå, for der skulle det hoppes over huskene i huskestativet, trene litt lydighet, hoppe over bekken og over gjerdet, i tillegg til selvfølgelig å hilse på og flørte litt med hunder hun møtte. Hjemover skulle hun gå i bånd.

 

Turer i naturen

Spesielt da Bonnie var ung, var det viktig å få utfolde seg, og vi var nok minst to-tre ganger i skogen hver uke i tillegg til i helgen. Å, som hun løp ut til venstre eller høyre langs smale stier, hoppet og spratt over lyngen. Noen ganger ble hun borte over en kolle. Hvis hun hørte noen fugler som pep i et tre, gjødde hun for å fortelle at her er det noe. Da måtte jeg svare ved å hoie, for at hun skulle fortsette på runden sin. Alltid ut til siden i en bue og tilbake til meg, på tvers av skogsveien, og så ut igjen. Var det sauer hun så etter, tro, eller ren livsglede?

            Stadig kom hun bort til meg for å bli klappet og det virket som om hun skulle fortelle meg hvor fantastisk hun hadde det, og hun smilte fra øre til øre.

            Uansett om vi var ved Sognsvann, i Maridalen, på Bygdøy eller Ekeberg, eller om vi var på hytta. Hun løp og løp, hoppet og spratt. Etter at hun hadde fylt syv-åtte år, avtok det litt, men hun fortsatte å komme bortom for å fortelle hvor flott det var når vi gikk i naturen.

            Så lenge min yngste sønn bodde hjemme, var han ofte med på tur i skogen, da gjemte han seg så Bonnie måtte lete. Dette var også kjempe gøy.

 

Andre hunder

Helt fra hun var bitte liten, viste hun tydelig at hun visste når andre hunder var eldre enn henne, og innordnet seg etter det, og etter at hun ble eldre var det tydelig at hun også innordnet seg yngre hunder. Merkelig! Hun var helt utrolig til å lese kroppsspråk, også hos mennesker.

 

 

Sau

Dette er jo et helt kapittel for seg. Ni uker gammel var vi på besøk hos oppdretteren og hun hentet inn to-tre høner, helt på gjeterhunds vis, med meg etter for sikkerhets skyld. Senere da hun var syv måneder prøvde vi henne på sau. Hun trodde hun var på tur med meg ute på et jorde, men så plutselig skjedde det noe i hodet hennes, og siden fikk sau en helt spesiell betydning for henne. Hun ble aldri noen spesielt god gjeterhund, men kunne brukes. Men jeg lærte masse, og hun fikk utfoldet seg og ble også brukt til det hun var ment til å gjøre.

 

Lydighet

Oppdragelse og lydighetstrening er nødendig. Målet mitt var tidlig at Bonnie skulle trenes med sau, og jeg bestemte meg for at Lydighet klasse 1 - sølvmerket - måtte vi klare. Såpsass lydig måtte en hund være for å trene med sau. Det tok litt tid, men vi gjorde det, og holdt det ved like samtidig som vi trente øvelser fra de andre lydighetsklassene for moro skyld.

 

Agility

Bonnie hoppet og hoppet. Hun elsket å hoppe. Var ikke jeg rask nok til å signalisere hvor hun skulle videre, kunne hun i starten ta både to og tre hindre ekstra i en bane. Etterhvert fikk jeg bedre kontroll og vi greide sølvmerket her også.

 

Konkurranser

Jeg har aldri vært interessert i konkurranser, men det ble noen mens Bonnie var ung. Senere var vi med og trente fordi Bonnie syntes det var så morsomt. Det samme var det med gjeterhundprøver. Bonnie hadde lett for å gå litt tett innpå sauen, og hvis det var sprek sau, gikk det altfor fort, men hun mistet aldri noen.

 

Helsen og den gamle hunden

Bonnie hadde alltid vært lekk, og da hun var syv år ble hun operert fordi den ene urinlederen gikk til skjeden ikke til blæren. Siden var hun tørr, og nyrene holdt helt ut. Omtrent på samme tid opererte de bort fire jursvulster. Ingen nye kom før etter flere år. Da det kom noen nye og de skulle opereres bort, var det også fem til og Bonnie var blitt tolv år. Da ble det anbefalt å la være fordi det kunne sette fart i kreften.

            Som ofte er tilfelle med gamle mennesker og hunder ble hun nesten helt døv, og hadde problemer med synet. Det hendte til og med at hun fulgte etter feil dame når hun hadde vært opptatt med å snuse inn en god lukt, og så skulle fortsette. For et par år siden begynte hun å nekte å sette seg ved kommando, men ble stående. Samtidig hadde hun problemer med trappen ned og opp, så hun fikk Rimadyl ved behov de siste to årene, og to ganger om dagen de siste månedene.

            For ett og et halvt år siden ble hun fryktelig syk. Hun la seg med ryggen til meg inn mot et hjørne, og jeg var helt sikker på at nå var det slutten. Da var hun tolv år. På Veterinærhøgskolen måtte hun ligge med drypp og antibiotika, og neste dag sto hun og ventet på dyrlegen og logret, fikk komme hjem. To antibiotikakurer og hun var på bena igjen.

            Vi fikk et forvarsel og ett og et halvt år til med denne praktfulle hunden. Hun måtte gå på Rimadyl oftere og oftere. Den siste tiden måtte hun få tablettene før vi skulle gå morgentur og aftentur. Da greide hun trappen bedre og travet og gallopperte bortover på gress og sne. For et halvt år siden, hadde hun blærekatarr, men igjen hjelp det med antibiotika, så det gikk fort over.

 

Den siste tiden

Drift var border collien til min mellomste sønn. Han var ett og et halvt år yngre enn Bonnie, og kom til oss da Bonnie var tre år. Begge elsket å gå turer, hoppe, drive sau. De lekte sammen med fotball på hytta, og hadde masse glede av hverandre. I fjor høst var han blitt tolv år og hadde i noen måneder hatt nedsatt førlighet i bakbena. Så vi hadde to Rimadylhunder på en gang. Plutselig ble det noe med øyet hans, og det viste seg at han hadde fått en tumor bak øyet og fikk en til to uker igjen å leve, maks en måned.

            Men sommeren 2001 - forut for dette - kommer vi alltid til å huske. Drift var hos oss fordi han var blitt så tuslete. Han kom seg og vi var masse på hytta til min søster. Der kan man bade, og bare jeg reiste meg sto både Bonnie og han klar på vei ned til stranden for å "dusje", som jeg kalte det. Bonnie elsket å jage bølger og Drift passet på. Hvis noen badet, var Drift med og svømte ut og inn, mens Bonnie sto forventingsfull på stranden og ventet på at vi skulle sprute på henne.

            Å, som de koste seg!

            Så ble Bonnie syk. Hun kastet opp. Hadde problemer med bakbena. Hun meldte seg helt ut. Hun ble nøye undersøkt på Veterinærhøgskolen. Dyrlegen ringte og sa: "At nå er det nok ikke mer vi kan gjøre for Bonnie." Petter og jeg var der, og det var nesten godt å se at hun la seg over på siden og slappet av. Hun fikk slippe å ha det vondt mer. 

 

 

Sorgen

Jeg husker for mange år siden, da vi måtte avlive den ene undulaten vår. Min sønn og jeg storgråt, og sørget volsomt. Jeg begynte allerede da å tenke på og grue meg for hvordan det ville bli å miste Bonnie.

            Det er helt ubeskrivelig forferdelig. Jeg gråter og gråter, og det gjør vondt inni meg. Er det ikke forferdelig rart at man kan få et så sterkt bånd til en hund? Eller kanskje det ikke er så rart?

            I 1988 da vi kjøpte Bonni bodde mine to yngste fortsatt hjemme, De flyttet etterhvert ut av redet. Også Drift flyttet ut av redet med min mellomste, mens Bonnie ble hos meg. Hun har vel dermed fylt et tomrom og vært det "barnet" som ble igjen hjemme.

            Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få beholde Bonnie i nesten fjorten år.

            Nå er også hun borte.

            Men jeg har bestilt hennes etterfølger, som jeg håper å få i mai. Tanken på det hjelper litt.

 

                                                                                   BRIT