Lykken er en tur på St Hanshaugen

 

            I helgen går vi ofte morgentur i en av parkene i Oslo. St. Hanshaugen synes hundene er best. Spesielt hvis Drift også er med. To stk border collie er et vell av oppfinnsomhet og aktivitet.

            Først må de gå pent på vei ned dit, eller ganske pent da. "Så kan dere løpe!" og det går i hundre over gaten og inn i parken. Så kommer vi til huskestativet. Der må det hoppes over bildekkene i huskestativet. Det må hoppes frem og tilbake. Så går vi videre. Opp bakken bortover stien, nedover. "Her er en pinne, Bonnie!" Drift peker, Bonnie tar den og løper avsted. Gjerdet må hoppes over. Først Drift, så Bonnie og tilbake, og en gang til. Alltid to ganger. Drift hopper høyt over, mens Bonnie hopper akkurat over. Videre nedover, rundt andedammen. Endene er ikke noe spennende, men den lange raden med benker, må man gå på. Drift først, Bonnie etter. "Helt bort!" Der skal begge sitte pent, og noen ganger må de også gå hele raden tilbake. Om sommeren, når folk stadig sitter på benkene, gjør vi ikke dette. Vi går videre, og bekken må hoppes over. Drift hopper himmelhøyt, til og med om vinteren når det ikke er vann der, mens Bonnie går helt ned til vannkanten og hopper akkurat, og hvis det ikke er vann i, går hun nedi og over. "Det får da være grenser!"

            Videre kommer vi til den åpne lekeplassen. Her skal det trenes i lydighet. Drift øvelsene til klasse I og Bonnie øvelsene til klasse II. Først Bonnie, mens Drift må sitte på benken, deretter Drift, mens Bonnie må sitte på benken. Som belønning får de hoppe over lekeapparater, går langs den lange sklien, hopper over elgen (eller hva det er for noe) barna kan vippe på, frem og tilbake over bilringene i husken, og til slutt en pinne. "Nå er det nok!" Vi setter kursen hjemover, og når vi nærmer oss gaten, insisterer Drift merkelig nok på at nå skal de gå i bånd. Merkelig!

            En fornøyd hundeeier og to smilende, fornøyde hunder!

 

                                                                                                                        BRIT

              

 

Morgentur

 

         "Hei, jeg er ny her, jeg; bare 11 uker! Kan jeg få hilse på deg?" Han var en helskjønn springer spaniel valp, og Bonnie er så glad i valper, og ville gjerne hilse på, men hun er ganske streng. Det skal være orden i rekkene. Han ble undersøkt over det hele. Der kom Bacchus også! Han er en mellomschnauser som er like gammel som Bonnie, men han vet at hun er sjefen i "flokken". Hvis Drift er med, er det han som er sjefen. Så gikk vi videre tre på to og tre på fire. Valpen løp mellom hundene og snuste her og der som dem. Men så ville han leke med Bonnie, men nei, kort prosess; Bonnie la ham ned med et kort knurr "Finn din plass, unge mann!" så gikk hun videre. Han stusset litt, men holdt seg litt på avstand, nå. Bacchus fant straks sin plass bak Bonnie, og et øyeblikk var valpen bak der igjen, men så var han på siden og rundt omkring. En gang var han borte ved Bonnie, men da streifet han bare munnviken hennes, men hun gikk unna. En gang til prøvde han å få henne til å leke, men da var han forberedt, så han la seg ned straks hun så strengt på ham, og hun la en labb over ham uten å si noe. Det lyste et"Aha!" over hele valpen. "Er det sånn du vil ha det?" Han smilte over hele seg. Nå forsto han! Klok ung mann! Klok voksen hund! Morsomt å se på!

 

                                                                 BRIT

                               

 

 

 

En morgentur i Hurdal

 

            "Nei, Drift, ikke nå!" Sauene "våre" gikk i enga. Drift pekte og viste meg tydelig hvor de var, men selv om "gjeterhunden" hadde veldig lyst til å gjete, løp han rolig videre såsnart vi var på høyde med dem. Bonnie visste at vi ikke skulle trene, men at vi skulle gå tur. Så måtte de hoppe et par ganger frem og tilbake over leet. Vi har jo ikke trent agility for ingenting, selv om vi ikke er noe særlig konkurranseinteressert, ... men hoppe er gøy!

            Det kraslet i et tre, og Bonnie for frem, men et strengt "Nei!" bråstanset henne, og hun kom fort, logrende tilbake for å få ros for å ha stoppet slå raskt, for så å rusle videre.

            En gang vi var slik ute på tur, kom et rådyr hoppende midt ut i stien foran oss, tvers over og videre opp i skogen. Hundene gjorde ikke mine til å følge etter, men var veldig opptatt av baksporet. En annen gang pekte Bonnie innover i skogen. Jeg sa "Neida her er ingen sauer!" Men der inne mellom trærne sto to rådyr.

            Turen gikk videre. Mange gode lukter for hundene; ridehestene har sine turer her og sikkert rådyr, elg og harepus. Hundene ruslet rolig foran meg for plutselig å stå snute ved snute intest snusende inn en god lukt. Alltid skal Drift gå foran, deretter Bonnie, så jeg. Drift insisterer på at det skal være slik når vi går tur. Ingen får lov til å løpe på kryss og tvers i skogen om sommeren. Alle skal gå samlet.

            Markblomster er det nok av. Bare på Tjøme utenfor Tønsberg har jeg funnet like mange forskjellige markblomster som her i Hurdal om sommeren. Det blir noen buketter i løpet av sommeren.

            Vi vet det er andre hunder i området, men ser dem sjelden. Noen shäfere, en leonberger, en collie, en elghund bundet til et hundehus, en i en hundegård, en harehund, en vorsteher og en polarhund.

            Så nærmer vi oss hytta igjen og hører bjellen til hesten og til sauene "våre".

            Nå skal det bli godt med frokost!                                                                                                                                                                            BRIT

Lykken er en fotball!

 

            Ikke før er vi kommet til hytta så peker Bonnie på døren til boden. Der inne er fotballen. Jeg lar dem ikke ha den for ofte eller for lenge, for de blir ganske stresset av å leke med den.

            "Javel da!" Fotballen kastes opp i bakken og triller nedover, mens Bonnie angriper den, knurrer, tygger på den og dytter den nedover hytteveien. Det er lenge siden det ble hull i ballen, så hun får tak, bærer den med seg opp i bakken, slipper den og lar den trille nedover, for så å angripe den igjen, bære den opp og slippe den igjen. Men så er det tydelig at hun har fått nok for en stund, og synes det er deilig åligge der i bakken, snuse ut i luften, og lytte til fugler og kanskje hører hun sauene oppe i skogen.

            Da overtar Drift. Da han kom til oss, kunne han ikke skjønne hva Bonnie holdt på med når hun lekte med for eksempel fotballen, men plutselig en dag hørte vi et forferdelig leven, og det var Drift som dro ballen etter seg med forbena mens han småbjeffet, slapp den så den trillet nedover veien, så på Bonnie, som stormet frem, angrep og bar ballen opp igjen og alt begynte forfra. Slik kan de holde på lenge, men som sagt, jeg passer på så det ikke blir forlenge.

            "Nå er det nok!" Inn i boden igjen med ballen, og hundene er tydelig fornøyd og slapper av, helt til behovet for fotballeken melder seg igjen.

 

                                                                                   BRIT