Lykken er ... hund!
En ting er helt sikkert og det er at jeg alltid har vært forferdelig glad i dyr. Spesielt kuer, hester og hunder, men når denne interessen ble vekket er vanskelig å si. Den først hunden jeg svakt husker er en svart schaefer familien hadde da jeg var bare fire fem år. Den het Jack, og var bare to år gammel. Han hadde vært politihund, men egnet seg ikke, så min far som dengang var i politiet, fikk den. Vi hadde ham ikke lenge for han var visst agressiv. Det eneste jeg husker var at han var nydelig og helt kullsort.
Noen venner av familien hadde en sølvgrå mellompuddel som het Lita. Da Lita var to år skulle hun ha valper, og hvis hun fikk mer enn fem hvalper, skulle jeg få en. Det var lange åtte uker å vente, det, men hun fikk seks valper. Jeg var en flittig gjest de neste ukene. Besøkene hos tante Else var ukens høydepunkt. Da pratet vi bare om hunder, tror jeg. Hvilken valp som skulle bli min, visste jeg snart. Så snart valpene ble noen uker gamle og hadde fått øyne, var det en som skilte seg ut. Hun ville gjerne ha den beste puppen, så hun gikk litt vekk fra Lita som ga de andre mat, så tok hun løpefart, og landet midt inne i flokken, og fikk den puppen hun ville ha. Dette var Fluffy.
En riktig livlig en var hun, det ble hun også som voksen hund. En kjempefin turkamerat. Til og med ridetur kunne hun være med på. Da sto hun på fanget mitt, og gynget med i trav og galopp.
Hvis noen kastet en ball og hun ikke så hvor den falt, ga hun seg aldri, men lette og lette mens en ellevill kort hale med dusk slo fra side til side så lenge letingen pågikk. Hun fant alltid ballen.
Et år var jeg i England på en gård for å lære engelsk bedre. Det var ikke en slik gård jeg var vant til fra jeg var barn. Her drev man med fôring av kvigekalver og kastrerte oksekalver, og de hadde ridehester. En av min oppgaver var å mosjonere datterens hest når hun var borte på pensjonatskole. Hesten og jeg var sjelden alene på tur. Det var nemlig to hunder på gården, etterhvert tre. Schaeferen Chung var ofte med på tur. Han var blitt påkjørt en gang, så han haltet, men det gjorde ikke noe. Han var ellevill når han så at jeg skulle på ridetur.
Det var så mye snø den vinteren jeg var i England, og jeg husker spesielt en gang jeg ikke skulle på ridetur, men gikk til fots. Shaeferen Chung var med. Da skulle han vise meg for en enestående jakthund han var. Han jaget frem fasaner og harer fra flere busker, for å vise meg dem. Det var litt av opplevelse i det flotte engelske landskapet med masse snø og rimete trær, og et og annet stort kristtorn tre, med røde bær.
Chung hadde vært Mr. Holloways "gundog", men fordi han haltet, noe som tydelig plaget ham mer og mer, ville Mrs. Holloway forære Mr. Holloway en ny "gundog". Det nye vidunderet var Bess, en kullsort labrador retriever. Hun var ett år, var helt uten oppdragelse, og sosial erfaring. Hun var livredd og hadde nok ikke hatt det så godt dette første året. Det ble min jobb å starte treningen, og Bess kom seg fort, men jeg hadde fått beskjed om at plutselig ville Mr. Holloway komme til å si at nå var hunden hans, og da måtte jeg love å holde meg langt unna. Jeg husker godt første gang Mr. Holloway skulle ha Bess med på jakt. Han var ikke så lur at han hadde henne bundet da han fyrte av det første skuddet, så hun forsvant, og de fant henne igjen på samme sted to dager senere.
Den tredje hunden på Brockamin var en beagle. Navnet var Bugles. Hun var som beagler pleier å være, en kjempeglad og aktiv hund. Hun var også med på rideturer, men henne så vi aldri stort til. Men hørte henne gjorde vi. Alltid fikk hun teften av en hare, og losen kunne vi høre over hele det engelske landskap. Plutselig dukket hun opp og hilste på oss, før hun igjen tok seg en runde. En fantastisk søt hund. Snill og kjærlig. Men en dag kom noen bærende på henne. Da var hun blitt påkjørt, og ingen trodde vel hun skulle overleve. Det så ut som hele bakparten var lam, men avlives skulle hun ikke. Hun slepte seg rundt. Huff det var et trist syn! Det er først når noe skjer med en hund at man skjønner hvor avhengig man blir nettopp av å ha hundens livsglede rundt seg. Men en dag var biffen i spiskammeret borte, og den skyldige var Bugles, som slett ikke dro bakparten etter seg lenger, og borte var også haltingen. Bugles var frisk, og at hun hadde stjålet biffen ble hun tilgitt den dagen. Så det gikk merkelig nok bra enda så ille det så ut.
Da jeg kom hjem fra England hadde familien avlivet Fluffy, fordi hun var blitt gammel, blind og mistet mye av pelsen, og mine foreldre unte meg ikke å komme fra tre såpass friske hunder til en så redusert en.
Det er ganske utrolig at et dyr kan komme til å bety så mye, og hvorfor akkurat en hund. Det må ha noe med at en hund krever så mye av deg. En katt går ofte sine egne veier. Bare den får en klapp og kos når den ønsker det, mat og helst anledning til å være ute, er den fornøyd. En hund derimot viser så tydelig når den er glad og når den er lei seg. Den kan ikke gå på hundetoalett inne, selv om det kanskje er noen som må det. Skal den på do må den ut, noe som igjen fører til at vi stadig må gjøre noe sammen med hunden. Hver dag. Flere ganger om dagen. Dessuten har en hund et enormt behov for å få bruke hodet sitt, få følelsen av at den gjør en jobb sammen med deg, selv om det er noe så helt enkelt som å sitte, ligge eller komme til deg når du ber om det. Får den i tillegg lov til å finne noe eller noen du ber den om, blir det straks enda morsommere. Er det du som er lei deg, varer det ikke lenge før du har en kald, våt snute i hånden og noen bedende, medlidende øyne møter dine. Det er absolutt noe eget med hunder!
I løpet av årene mens jeg var liten hadde familien til sammen tre hunder over tid, og det er ikke få hunder jeg har møtt og vært glad i både da og senere. Ønsket om en egen hund også som voksen hadde vel vært der bestandig. Men fordi vi hadde hund da jeg var mindre, viste jeg noe om det ansvaret man har når man skaffer seg en hund, både overfor hunden og omgivelsene. Derfor kom det til å gå mange år før jeg skaffet meg hund igjen. Det er vel mange som mener at barn og hund hører sammen, og har gode erfaringer med hva det betyr for et barn å vokse opp med en hund. Men selv mener jeg at stort sett bør barn være så store at de respekterer hundens behov for å få være i fred når den ønsker det, og at de skjønner at hunden ikke er noe leketøy.
Dette var mitt liv med hund før 1988. Det var da familien kjøpte Bonnie og det var livet med henne som førte til at jeg virkelig begynte å interessere meg for hund og studere hvordan den oppfører seg overfor andre hunder, mennesker og andre dyr.
Så! Vær så god bli med!
BRIT
* * * * *